Alfa og Omega 5

Gud taler til Pilatus

Pilatus var forbauset over den må-ten Jesus opptrådte på. Er denne mannen likeglad med det som skjer, fordi han ikke bryr seg om å redde li-vet? spurte han seg selv. Når han så hvordan Jesus tålte fornærmelser og spott uten å gjøre gjengjeld, følte han at han ikke kunne være så ond og urettferdig som de opphissede pres-tene. I håp om å få Jesus til å si sann-heten, og få slutt på bråket fra meng-den, tok han Jesus til side og spurte ham igjen: «Er du jødenes konge?” AoO5 277.1

Jesus svarte ikke direkte på spørs-målet. Han visste at Den Hellige Ånd arbeidet med Pilatus, og han gav ham anledning til å erkjenne sin overbevisning. Så sa han: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?» Var det prestenes anklager, eller var det et ønske om at Jesus skulle opply-se ham, som gjorde at han spurte? Pilatus forstod hva Jesus mente, men stoltheten våknet i ham. Han ville ikke erkjenne den overbevisning som trengte seg inn på ham. «Er vel jeg jøde?” sa han. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?” AoO5 277.2

Pilatus hadde hatt sin gylne anled-ning. Likevel unnlot ikke Jesus å gi ham mer lys. Selv om han ikke svarte direkte på spørsmålet fra Pilatus, ut-talte han seg helt klart om sin egen mi-sjon. Han lot Pilatus forstå at han ikke var ute etter en jordisk trone. AoO5 277.3

«Mitt rike er ikke av denne verden,” sa han. «Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jodene. Men mitt rike er ikke herfra.” Pilatus sa til ham: «Så er du da konge?» Jesus svarte: «Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min rost.» AoO5 278.1

Jesus slo fast at hans ord i seg selv var en nøkkel som ville lukke opp, slik at hemmeligheten ble åpenbart for dem som var beredt til å ta imot den. Ordet hadde i seg en kraft som vitnet til fordel for det. Dette var hem-meligheten til utbredelsen av hans sannhetsrike. Han ønsket at Pilatus skulle forstå at bare hvis han tok imot sannheten, kunne hans fordervede natur bli gjenopprettet. AoO5 278.2

Pilatus ønsket å kjenne sannheten, men tankene forvirret ham. Han tok ivrig imot Frelserens ord, og han lengtet etter å vite hva som var sann-het, og hvordan han kunne få del i den. «Hva er sannhet?» spurte han. Men han ventet ikke på svar. Larmen utenfor kalte ham tilbake til den ak-tuelle situasjon. For prestene skrek etter øyeblikkelig handling. Han gikk ut til jødene og erklærte med etter-trykk: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» AoO5 278.3

Disse ordene fra en hedensk dom-mer var en bitende kritikk av den tro-løshet og falskhet som Israels mek-tigste menn viste ved å anklage Jesus. Da prestene og de eldste hørte at Pilatus sa dette, var det ingen grense for deres skuffelse og raseri. De hadde lenge drevet renkespill og ventet på denne anledningen. Da de så at det var utsikt til at Jesus kunne bli frigitt, var det som om dc stod klar til å lynsje ham. De anklaget Pilatus åpenlyst og truet ham med påtale fra den romerske regjering. De beskyldte ham for å nekte å dømme Jesus som de påstod hadde satt seg opp mot keiseren. AoO5 278.4

Nå hørtes det sinte stemmer som hevdet at folk ut over landet visste at Jesus hadde oppfordret til opprør. Prestene sa: «Han oppvigler folket med sin lære over Judea; han begynte i Galilea og er kommet hit.» AoO5 278.5

Hittil hadde Pilatus ingen tanke om å dømme Jesus. Han visste at jødene anklaget ham på grunn av hat og fordom, og han kjente sin plikt. Rettferdigheten krevde at Jesus øye-blikkelig skulle slippes fri. Men Pila-tus fryktet for folkets uvilje. Hvis han nektet å overgi Jesus til dem, ville det bli uroligheter, og det var noe han var redd for å bli konfrontert med. AoO5 278.6

Da han hørte at Jesus var fra Gali-lea, bestemte han seg for å sende ham til Herodes som hersket over den pro-vinsen, og som på den tiden oppholdt seg i Jerusalem. Ved å gjøre dette tenkte Pilatus å legge ansvaret for av-gjørelsen over på Herodes. Han tenkte også at dette var en god anledning til å få ryddet bort en gammel sak som han hadde ligget i klammeri med Herodes om. Og slik ble det. De to ble venner som folge av dommen over Jesus. AoO5 278.7