Alfa og Omega 5

Tragisk slutt

Judas så hvordan de som grep Jesus, gjorde som han hadde sagt. De bandt ham godt fast. Med forbauselse så han at Jesus fant seg i å bli fort bort. Engs-telig fulgte han etter ham fra hagen til forhøret hos de jødiske rådsherrene. Ved hver bevegelse ventet han at Jesus skulle overraske sine fiender ved å vise seg for dem som Guds Sønn, og at han ville tilintetgjøre all deres list og makt. Men da det gikk time etter time, og Jesus fant seg i all den mishandling han ble utsatt for, ble Judas overveldet av en forferdelig frykt for at han hadde solgt sin Herre til å do. AoO5 270.5

Da rettergangen nærmet seg slutten, kunne Judas ikke lenger holde ut torturen fra sin skyldbevisste samvittighet. Plutselig lød det en hes røst gjennom hallen som sendte et gys av redsel gjennom alle som var der: Han er uskyldig! Å, spar ham, Kaifas! AoO5 271.1

Nå så man Judas’ høye skikkelse som trengte seg frem gjennom den oppskremte folkemengden. Ansiktet hans var blekt og forgremmet, og svetten perlet i store dråper på pannen hans. Han fér bort til dommersetet, tok frem sølvmyntene, som var prisen han hadde fått for å forråde sin Herre, og kastet dem foran øverstepresten. Ivrig grep han fatt i kappen til Kaifas og bønnfalt ham om å sette J esus fri, idet han utbrøt at han ikke hadde gjort noe som fortjente døden. Kaifas ristet ham av seg i harme, men ble forvirret og visste ikke hva han skulle si. Prestenes falskhet var blitt avslørt. Det var åpenbart at de hadde bestukket disippelen til å forråde sin Herre. AoO5 271.2

Judas ropte igjen: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden!» Men øverstepresten som vant tilbake sin selvbeherskelse, svarte hånlig: «Hva angår det oss?... Det blir din sak.» ⁵ Prestene hadde vært villige til å benytte Judas som sitt redskap, men de foraktet hans usselhet. Da han nå kom med sin bekjennelse, avviste de ham hånlig. AoO5 271.3

Judas kastet seg nå ned foran Jesus. Han erkjente at han var Guds Sønn og bønnfalt ham om å gjøre seg fri. Jesus klandret ikke sin forræder. Han visste at Judas ikke virkelig angret. Tilståel-sen ble tvunget frem av en fryktelig følelse av skyld og av å være fordømt og hjemfallen til straff. Han følte ikke noen dyp, hjertegripende sorg fordi han hadde forrådt Guds uskyldige Sønn og fornektet Israels Hellige. Likevel uttalte ikke Jesus noen fordømmelse. Han så medlidende på Judas og sa: «For dette er jeg kommet til verden.” AoO5 272.1

En mumling av forbauselse lød gjennom forsamlingen. Med forundring la de merke til Kristi overbærenhet med den som hadde forrådt ham. Igjen ble de grepet av en overbevisning om at denne mannen var noe mer enn et dødelig menneske. Men så spurte de seg selv: Hvis han virkelig er Guds Sønn, hvorfor frigjør han seg ikke da for sine band og triumferer over sine anklagere? AoO5 272.2

Judas så at hans bønner var forgje-ves. Han f or ut av hallen mens han ropte: Det er for sent! Det er for sent! Han følte at han ikke kunne orke å leve og se Jesus bli korsfestet. I sin fortvilelse gikk han bort og hengte seg. AoO5 272.3

På veien fra Pilatus til Golgata senere på dagen skjedde det plutselig et avbrekk i ropene og spottordene fra den ondskapsfulle mengden som førte Jesus til stedet hvor han skulle kors-festes. Da de passerte et øde sted, fikk de se Judas’ legeme ved foten av et livløst tre. Det var et fryktelig og opprørende syn. Tauet som han hadde hengt seg med i treet, var røket på grunn av vekten. Kroppen var blitt lemlestet i fallet, og den var nå i ferd med å bli fortært av hunder. Han ble øyeblikkelig gravd ned så ingen skulle se ham. Det ble mindre spott blant folkemengden etter dette, og mangt et blekt ansikt røpet de tanker som rørte seg hos dem. Hjemsøkelsen syntes alt å ramme dem som var skyldige i Jesu død. AoO5 272.4