Alfa og Omega 5

Peter i øversteprestens gård

Men det var en smerte som rev i Jesu hjerte. Det slaget som pinte ham mest, kunne Ingen fiende ha gitt ham. Mens han ble utsatt for det uverdige forhøret hos Kaifas, var han blitt for-nektet av en av sine egne disipler. AoO5 258.6

Etter at disiplene hadde forlatt Jesus i hagen, våget to av dem å folge etter pøbelhopen som hadde tatt Jesus til fang. Det var Peter og Johannes. Prestene gjenkjente Johannes som en av Jesu velkjente disipler og lot ham komme inn i salen. De håpet at når han ble vitne til den ydmykelse som lederen hans ble utsatt for, ville han avvise tanken om at han skulle være Guds Sønn. Johannes spurte også for Peter, og også han fikk slippe inn. AoO5 259.1

Ute på gårdsplassen var det tent et bål, for det var den kaldeste tiden på natten, like før daggry. En gruppe samlet seg omkring ilden, og i sitt uvørne overmot tok Peter plass blant dem. Han ønsket ikke at noen skulle kjenne ham igjen som en av Jesu di-sipler. Ved at han på en likegyldig måte blandet seg med hopen, håpet han å bli tatt for en av dem som hadde ført Jesus til rettssalen. AoO5 259.2

Men da skjæret fra ilden opplyste ansiktet til Peter, så den kvinnen som holdt vakt ved døren, granskende på ham. Hun hadde lagt merke til at han kom inn sammen med Johannes. Hun festet seg ved det triste uttrykket i ansiktet hans og tenkte at han kanskje kunne være en av Jesu disipler. Som en av tjenerne i Kaifas’ hus var hun nysgjerrig etter å vite det. Hun sa til Peter: «Er du også en av disiplene hans?” Peter ble skremt og forvirret. Alles øyne var plutselig rettet mot ham. Han lot som han ikke forstod henne, men hun stod fast på sitt og sa til dem som var rundt henne, at denne mannen var sammen med Jesus. Peter følte at han var nødt til å svare, og sa sint: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!” Dette var den første fornektelsen. Og straks gol hanen. AoO5 259.3

Å, Peter! Så snar du var til å skam-me deg over din mester! Så snar du var til å fornekte din Herre! AoO5 259.4

Da Johannes kom inn i retssalen, prøvde han ikke å legge skjul på at han var en av Jesu etterfølgere. Han blandet seg ikke med den barske flokken som hånet hans mester. Ingen spurte ham om noe, for han påtok seg ingen falsk rolle og av den grunn ble utsatt for mistanke. I stedet fant han seg en stille krok hvor pøbelen ikke ville legge merke til ham, men der han likevel kunne være så nær Jesus som det var mulig for ham å komme. Her kunne han se og høre alt som fant sted da hans Herre ble forhørt. AoO5 259.5

Peter hadde ikke regnet med at det skulle bli kjent hvordan han virkelig var. Ved å ta på seg en likegyldig mine stilte han seg på fiendens grunn, og han ble et lett bytte for fristelse. Hvis han var blitt oppfordret til å kjempe for Jesus, ville han ha vært en modig stridsmann. Men da hånens og foraktens pekefinger ble rettet mot ham, viste han seg som en kujon. Mange som ikke viker tilbake for aktiv kamp for sin Herre, blir drevet til å fornekte sin tro på grunn av latterliggjørelse. Ved å søke samvær med dem de burde unngå, utsetter de seg selv for tristelse. De innbyr fienden, og kommer til å si og gjøre det som de under andre forhold aldri ville ha gjort. En Kristi disippell som i våre dager skjuler sin tro av frykt for lidelse eller hån, for-nekter sin Herre like virkelig som Peter gjorde i øversteprestens gård. AoO5 259.6

Peter lot som om han ikke interes-serte seg for det som skjedde under forhøret, men han krympet seg av sorg da han hørte de grusomme hånsord og så den mishandling Jesus ble utsatt for. Dessuten var han overrasket over at Jesus ville ydmyke seg selv og sine venner ved å finne seg i en slik behandling. For å skjule sine virkelige følelser prøvde han å jatte med Jesu forfølgere i deres upassende spøk og skjemting. Men hans oppførsel virket unaturlig. Hans handlemåte var en løgn. Mens han forsøkte å snakke som om tingene ikke angikk ham, kunne han ikke holde tilbake uttrykk av harme over måten de behandlet hans Herre på. AoO5 260.1

For andre gang ble oppmerksom-heten rettet mot ham, og igjen ble han beskyldt for å være en etterfølger av Jesus. Nå erklærte han med en ed: «Jeg kjenner ikke denne mannen.” Men han fikk enda en anledning. En time etter spurte en av øverstepres-tens tjenere, en nær slektning av den mannen Peter hadde hogd øret av: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» «Visst er du en av dem. Du er jo galileer.” «Dialekten røper deg.» Nå ble Peter rasende. Jesu disipler var kjent for sin likefremme tale. For å føre dem som spurte ham, fullsten-dig bak lyset, og forsvare den rollen han prøvde å spille, fornektet han nå sin Herre med å «banne og sverge”. Igjen gol hanen. Denne gangen hørte Peter det, og han mintes Jesu ord: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» ⁷ AoO5 260.2

Knapt hadde Peter uttalt de ned-verdigende edene — og det skingrende hanegal klang fremdeles i ørene hans — så snudde Jesus seg bort fra dommernes truende blikk og så på Peter. Samtidig ble Peters øyne dratt mot Jesus. I dette milde ansiktet så han dyp medlidenhet og sorg, men ingen harme. AoO5 260.3

Synet av det bleke, lidende ansik-tet, de skjelvende leppene og blikket som var fullt av medlidenhet og tilgi-velse, traff ham rett i hjertet som en pil. Samvittigheten våknet. Alt kom tilbake i minnet hans. Peter husket det løftet han hadde gitt bare noen få timer tidligere, at med sin Herre var han beredt til å gå både i fengsel og død. Han husket også hvor sorgtung han ble da Jesus sa til ham oppe på salen at han den samme natten ville fornekte sin Herre tre ganger. Peter hadde nettopp bedyret at han ikke kjente Jesus. Nå innså han med bitter sorg hvor godt Jesus kjente ham, og hvor nøyaktig han hadde lest hans innerste vesen. Jesus visste om den falskhet i hjertet som han ikke engang selv kjente til. AoO5 260.4

En flom av minner veltet inn over ham. Frelserens ømme barmhjertighet, hans godhet og langmodighet, hans mildhet og tålmodighet overfor sine feilende disipler — alt sammen husket han, l sitt sinn gjenkalte han advarselen: «Simon! Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.» ⁸ Han tenkte med gru tilbake på sin egen utakknemlighet, sin falskhet og mened. Da han på ny vendte blikket mot Jesus, så han en vanhellig hånd som var løftet for å slå ham i ansiktet. Peter holdt ikke ut det han så. Fullstendig knust banet han seg vei ut av rettssalen. AoO5 260.5

Han hastet av sted i ensomhet og mørke uten å vite og uten å bry seg om hvor det bar hen. Til sist endte han opp i Getsemane. Det som hadde funnet sted der noen få timer tidligere, stod levende for ham. I lan så sin Herres lidende ansikt som var merket av Ifølge den tredje domsavsigelsen av de jødiske myndigheter, måtte Jesus dø. Det eneste som nå var nødvendig, mente de, var at romerne stadfestet dommen og overgav ham til dem. AoO5 262.1

Så fulgte tredje omgang med skjells-ord og hån, enda verre enn det han ble utsatt for av den uvitende folkehopen. Og dette fant sted i nærvær av prestene og rådsherrene og med deres samtykke. Enhver følelse av medlidenhet og menneskelighet var for-svunnet fra dem. Om deres argumen ter var svake og ikke greide å bringe ham til taushet, så hadde de andre vå-pen. Det var slike våpen som gjennom alle tider har vært brukt for å lukke kjetteres munn — lidelse, vold og død. AoO5 263.1

Da dommen ble avsagt, ble folket besatt av djevelsk raseri. Ropene deres var sont av ville dyr. Folkemengden løp frem mot Jesus og ropte: I lan er skyldig, han må do! Hadde det ikke vært for de romerske soldatene, ville Jesus ikke levd lenge nok til å bli nag-let til korset, Han ville blitt slitt i stykker for øynene på dommerne hvis ikke de romerske myndigheter hadde grepet inn og med våpenmakt holdt pøbelhopen tilbake. AoO5 263.2

Hedenske soldater ble opprørt over den brutale behandling av en som det ikke forelå noe bevis mot. Romerske talsmenn erklærte at ved å avsi dom over Jesus, krenket jødene romcrmakten, og at det endog var i strid med jødenes egen lov å dømme en person til døden på grunnlag av hans eget vitnemål. Disse innvendinger førte til en kort stans i forhandlingene. Men de jødiske lederne var like ufølsomme for medlidenhet som for skam. AoO5 264.1

Prester og rådsherrer glemte den verdighet som var forbundet med de-res embete, og skjelte ut Guds Sønn med stygge tilnavn. De hånte ham på grunn av hans herkomst. De erklærte at når han formastet seg til å gjøre kjent at han var Messias, fortjente han den mest vanærende død. De mest tøylesløse gav seg til å behandle Jesus på den skammeligste måten. Et gammelt klesplagg ble kastet over hodet hans, og hans forfølgere slo ham i ansiktet og sa: «Nå kan du være profet, Messias. Si oss hvem som slo deg!» Da klesplagget ble fjernet, var det en stakkar som spyttet ham i ansiktet. AoO5 264.2

Guds engler merket seg hvert så-rende blikk, hvert ord og hver hand-ling mot deres kjære leder. En dag vil disse skamløse personer som hånet Kristus og spyttet ham i ansiktet, se det i dets herlighet når det stråler klarere enn solen. ⁹ AoO5 264.3