Alfa og Omega 5

For øverstepresten Kaifas

Aller først måtte de finne på noe å anklage ham for. Hittil hadde de ikke funnet noe som helst. Annas gav beskjed om at Jesus skulle fremstilles for Kaifas. Han hørte til saddukeerne, og noen av dem var Jesu farligste fiender. Selv om Kaifas manglet ka-rakterstyrke, var han like hard, hjerte-løs og hensynsløs som Annas. Han ville ikke sky noe middel for å rydde Jesus av veien. Det var tidlig på mor-genen og svært mørkt. I lyset fra fak-ler og lykter drog den væpnede flok-ken av sted til øversteprestens palass med fangen. Mens rådsmedlemmene holdt på å samles, spurte Annas og Kaifas ham ut igjen, men uten resultat. AoO5 252.1

Da rådsmedlemmene var samlet i domssalen, inntok Kaifas sin plass som Rådets leder. På hver side satt dommerne og de som var særlig inte-ressert i forhøret. De romerske solda-tene stod vakt på plattformen neden-for. Ved siden av den opphøyde plas-sen der øverstepresten satt, stod Jesus. Folkemengden hadde blikket festet på ham. Det rådde en intens spenning. I hele forsamlingen var Jesus den eneste som var rolig og fattet. Selve luften omkring ham syntes å være gjennomtrengt av en hellig innflytelse. AoO5 252.2

Kaifas hadde betraktet Jesus som sin rival. Den iver folket viste for å hore ham, og deres tilsynelatende villighet til å ta imot hans lære, hadde vakt bitter misunnelse hos øvestepresten. Men når Kaifas nå betraktet fangen, ble han slått av beundring for hans edle og verdige holdning. Han følte seg overbevist om at denne mannen hadde spesiell forbindelse med Gud. I neste øyeblikk avviste han hånlig denne tanken. Så hørtes stemmen hans da han med et spottende og hovmodig tonefall forlangte at Jesus skulle gjøre et av sine store mirakler for dem. Men Jesus lot som om han ikke hørte det. Folket sammenlignet den opphissede og hatske opptreden av Annas og Kaifas med Jesu rolige og majestetiske holdning. Selv i denne forherdede folkemassens sinn trengte dette spørsmålet seg frem: Skal denne mannen som er så lik Gud i sitt vesen, dømmes som forbryter? AoO5 252.3

Kaifas merket den stemningen som preget folkemengden, og derfor fremskyndet han forhøret. Det rådde stor forvirring blant Jesu fiender. De var oppsatt på å sikre seg at han ble domfelt, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Rådsmedlemmene var delt mellom fariseerne og saddukeerne, Det var bittert fiendskap og strid mellom dem. Visse omstridte punkter turde de ikke berøre av frykt for krangel. Med noen få ord kunne Jesus ha satt deres fordommer opp mot hverandre, og kunne på den må-ten ha vendt deres forbitrelse bort fra ham selv. Kaifas var klar over dette, og han ville unngå at det oppstod strid. AoO5 252.4

Det var rikelig med vitner til stede som kunne bevise at Jesus hadde gått hardt ut mot prestene og de skrift-lærde, og at han hadde kalt dem hyk-lere og mordere. Men det var ikke hensiktsmessig å bringe frem slike vitnemål. I sine skarpe sammenstot med fariseerne hadde saddukeerne brukt et lignende språk overfor dem, og et slikt vitnemål ville ikke ha noen vekt hos romerne, som selv følte avsky for fariseernes hykleri. Det var mange beviser for at Jesus ikke hadde tatt hensyn til jødenes vedtekter og hadde talt respektløst om mange av deres forordninger. Men når det gjaldt vedtekter, var fariseerne og saddukeerne nærmest dødsfiender. Men heller ikke dette ville ha noen vekt hos romerne. Kristi fiender våget ikke å anklage ham for sabbatsbrudd, for at ikke en undersøkelse skulle åpenbare hva slags virksomhet han drev. Hvis hans helbredelsesundere ble gjort kjent, ville det ødelegge den planen prestene hadde lagt. AoO5 253.1

Falske vitner var blitt bestukket for å anklage Jesus for å egge til opprør og prøve å grunnlegge en uavhengig stat. Men deres vitnesbyrd viste seg å være svevende og motstridende. Under forhøret motsa de sine egne uttalelser. AoO5 253.2

Tidlig i sin virksomhet hadde Jesus sagt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.» I pro-fetisk billedspråk hadde han på den måten forutsagt sin egen død og opp-standelse. «Han talte om sitt legemes tempel.» ² Dette hadde jødene oppfattet bokstavelig, som om det henviste til templet i Jerusalem. Av alt det som Jesus hadde sagt, fant prestene ikke noe som de kunne benytte imot ham, uten dette. Ved å mistolke denne uttalelsen håpet de å oppnå en fordel. AoO5 253.3

Romerne hadde tatt del i gjenopp-byggingen og utsmykkingen av temp-let, og de var meget stolte av det. En-hver forakt for templet ville sikkert vekke deres harme. På dette feltet kunne romere og jøder, fariseere og saddukeere finne hverandre, for alle hadde stor ærbødighet for templet. AoO5 253.4

Når det gjaldt dette punktet, fant man to vitner som ikke var så motstri-dende i sine vitnesbyrd som de andre hadde vært. Den ene av dem, som var blitt betalt for å anklage Jesus, uttalte: «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Slik ble Jesu ord feilsitert. Var de blitt gjengitt nøyaktig, ville de ikke ha fort til dom-fellelse, selv ikke i Det høye råd. Had-de Jesus vært et vanlig menneske slik som jødene hevdet, ville hans uttalel-se bare ha tydet på en meningsløs og skrytende arroganse. Men å få det til å være gudsbespottelse, ville være uråd. Selv om ordene ble feilaktig gjengitt av de falske vitnene, inneholdt de ikke noe som romerne ville betrakte som en forbrytelse som for-tjente dødsstraff. AoO5 253.5

Tålmodig hørte Jesus på de mot-stridende vitnemål. Han kom ikke med et ord til selvforsvar. Til sist ble hans anklagere forvirret og rasende. Forhøret førte ikke til noe. Det så ut til at deres intrigespill skulle mislykkes. Kaifas var desperat. Nå fantes det bare en eneste utvei: Jesus måtte tvinges til å dømme seg selv. Øverstepresten reiste seg fra dommersetet. Ansiktet var fordreid av sinnsopprør, og hans stemme og opptreden viste tydelig at hvis det hadde stått til ham, ville han slått ned fangen som stod foran ham. «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» utbrot han. AoO5 254.1

Jesus holdt seg taus. «Han ble mis-handlet, men bar det ydmykt; han åp-net ikke sin munn, lik lammet som fo-res bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn.» ³ AoO5 254.2