Alfa og Omega 5

Vintreet og grenene

Jesus og disiplene var på vei til Getsemane ved foten av Oljeberget. Det var et ensomt sted der Kristus ofte hadde vært i stille ettertanke og bonn. Han hadde forklart disiplene om hensikten med sin misjon til verden, og at de måtte opprettholde det åndelige forhold til ham. Nå illustrerer han dette. Månen skinner klart, og han får øye på et frodig vintre. Mens han gjør disiplene oppmerksom på det, benytter han det som et symbol. AoO5 227.1

«Jeg er det sanne vintre,” sier han. I stedet for å velge den grasiøse pal-men, det høyreiste sedertreet eller det sterke eiketreet, bruker han vintreet med dets hengende ranker som en fremstilling av seg selv. Palmetreet, sedertreet og eiken står alene. De trenger ingen støtte. Men vintreet slynger seg omkring sprinkelverket og klatrer på den måten mot himme-len. Slik var også Kristus i sin men-neskelighet avhengig av guddommelig kraft. «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv,” sa han. ¹³ AoO5 227.2

«Jeg er det sanne vintre.” Jødene hadde alltid betraktet vintreet som den edleste av alle planter og som et bilde på alt som var kraftfullt, frem-ragende og fruktbart. Israel var blitt fremstilt som et vintre som Gud had-de plantet i løftets land. Jødene grun-net sitt håp om frelse på at de var av Israels ætt. Men Jesus sa: Jeg er det virkelige vintre. Tro ikke at dere kan få eie livet i Gud og bli arvinger til hans løfte fordi dere hører til Israel. Åndelig liv kan dere bare få av meg. AoO5 227.3

«Jeg er det sanne vintre, og min f ar er vingårdsmannen.” På høydedragene i Palestina hadde vår himmelske Far plantet dette gode vintreet, og han var selv vingårdsmannen. Mange ble tiltrukket av dette treet fordi det var så vakkert. De sa at det var av himmelsk opprinnelse. Men for Israels ledere så det ut som et rotskudd av tørr jord. De tok planten, knuste den og tråkket den ned med de vanhellige føttene sine. De ville ødelegge den for alltid. Men den himmelske vingårdsmannen mistet aldri sin plante av syne. Da menneskene mente at nå hadde de utryddet den, tok han den og plantet den igjen på den andre siden av muren. Vinstokken skulle ikke lenger være synlig. Den var skjult for menneskenes simple angrep. Men rankene av vintreet hang ut over muren. De skulle representere vintreet. Gjennom dem kunne podekvister fremdeles bli forent med vintreet. De har båret frukt, og det har vært en vinhøst som er blitt plukket av dem som har gått forbi. AoO5 227.4

«Jeg er vintreet, dere er grenene,» sa Jesus til disiplene. Selv om han nå skulle bli tatt fra dem, ville deres ån-delige forening med ham være ufor-andret. Grenens tilknytning til vintreet, sa han, viser det forhold dere skal opprettholde med meg. Kvisten blir podet inn i det levende vintreet. Den vokser seg inn i vinstokken fiber for fiber og åre for åre. Vintreets liv blir grenens liv. Slik får de menneskene som var døde på grunn av sine misgjerninger og synder, liv ved for-bindelse med Kristus. Foreningen blir til ved tro på ham som en personlig frelser. Synderen forener sin svakhet med Kristi styrke, sin tomhet med Kristi fylde og sin skrøpelighet med Kristi konstante makt. Da har han Kristi sinn. Kristi menneskelighet har rørt ved vår menneskelighet, og vår menneskelighet har rørt ved det guddommelige. Slik får mennesket ved Den Hellige Ånd del i guddommelig natur. Mennesket blir akseptert gjennom Jesus. AoO5 227.5

Når denne forening med Kristus en gang er kommet i stand, må den holdes ved like. Kristus sa: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.» Dette er ikke noen tilfeldig berøring, ikke en av-og-på forbindelse. Grenen blir en del av det levende vintreet. Det foregår en uhindret og ubrutt formidling av liv, styrke og fruktbarhet fra roten til grenene. Grenen kan ikke leve atskilt fra vin-treet. Likeså lite kan dere leve atskilt fra meg, sa Jesus. Det liv dere har mottatt fra meg, kan bare bli bevart ved et stadig samfunn med meg. Uten meg kan dere ikke vinne over en eneste synd eller stå imot en eneste fristelse. AoO5 228.1

«Bli i meg, så blir jeg i dere.” Å bli i Kristus betyr stadig å ta imot hans Ånd. Det er et liv i uforbeholden overgivelse til hans tjeneste. Det må hele tiden være en åpen forbindelse mellom mennesket og Gud. Grenen på vintreet må stadig hente sevje fra det levende vintreet. Slik må vi klynge oss til Jesus og ved tro ta imot fra ham hans egen karakters styrke og full-kommenhet. AoO5 228.2

Roten sender næring gjennom grenen til den ytterste kvisten. På lignende måte formidler Kristus en strøm av åndelig styrke til enhver som tror. Så lenge sjelen er forent med Kristus, er det ingen fare for at den skal visne eller svinne bort. AoO5 228.3

Vintreets liv vil vise seg i den herlige frukten som finnes på grenene. «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Når vi lever i tro på Guds Sønn, vil Åndens frukt vise seg i vårt liv. Det vil ikke mangle en eneste. AoO5 228.4

«Min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort.” Selv om podekvisten tilsy-nelatende er forent med vintreet, er det kanskje ikke noen levende forbindelse. Da vil det heller ikke være noen vekst eller frukt. Slik kan det også være en tilsynelatende forbindelse med Kristus uten noen virkelig forening n\ed ham ved tro. AoO5 228.5

En religiøs bekjennelse gir mennes-ker adgang til menigheten. Men karakter og vandel viser om de har forbindelse med Kristus. Hvis de ikke bærer frukt, er de falske grener. At de er skilt fra Kristus, medfører ruin like fullstendig som det som fremstilles ved grenen som er død. Jesus sier: «Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.» AoO5 228.6

«Hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.» Av de ut-valgte tolv som hadde fulgt Jesus, var en i ferd med å bli kastet ut som en vis-sen gren. De øvrige skulle smake gartnerknivens bitre prøver. Ømt og al-vorlig forklarte Jesus hva vingårdsmannen hadde i sinne. Beskjæringen vil være smertefull, men det er Gud som fører kniven. Han arbeider ikke skjødesløst eller likegyldig. Noen gre-ner kryper langs jorden. De må kuttes løs fra de ting som slyngtrådene fester seg til. De må strekke seg opp mot himmelen og finne sin støtte hos Gud. Det overflødige løvverket som trekker livskraften bort fra frukten, må skjæres bort. Hvis grenene står for tett, må noen fjernes for å åpne opp for de legende stråler fra rettferds sol. Vingårdsmannen skjærer bort villskudd og skadelige utvekster så fruktkvaliteten skal bli bedre og mer rikelig. AoO5 229.1

«Når dere bærer mye frukt,» sa Jesus, «blir min Far forherliget.» Gjennom dere ønsker Gud å åpenbare sin egen hellighet, gavmildhet og medfølelse. Men Frelseren pålegger ikke disiplene at de skal arbeide for å bære frukt. Han sier de skal bli i ham. «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.» Det er gjennom Ordet at Kristus blir i sine etterfølgere. Dette er den samme levende forening som fremstilles ved å spise hans kjøtt og drikke hans blod. Kristi ord er ånd og liv. Når du tar imot dem, tar du imot vintreets liv. Du lever «av hvert ord som kommer fra Guds munn».¹⁴ Kristi liv i dere bringer frem den samme frukt i dere som i ham. Når dere lever i Kristus, holder fast ved ham, holdes oppe av ham og drar næring fra ham, vil dere bære frukt i likhet med ham. AoO5 229.2