Alfa og Omega 1

Innflytelsen fra en vantro ektefelle

Abraham hadde lagt merke til resultatet av giftermålet mellom dem som fryktet Gud og dem som ikke fryktet ham, helt fra Kains dager og ned til hans egen tid. Følgene av hans eget giftermål med Hagar stod klart i hans erindring, likeså Ismaels og Lots ekteskap. Det var mangel på tro fra Abrahams og Saras side som hadde ført til at Ismael kom til verden. Dette resulterte i at de rettferdige blandet seg med de ugudelige. Farens innflytelse over sønnen ble motvirket av morens avguderiske slekt og av Ismaels forbindelse med hedenske koner. Skinnsyke hos Hagar og de hustruer hun hadde valgt til Ismael, omgav Abraham med en mur som han forgjeves forsøkte å bryte ned. AoO1 155.1

Det som Abraham hadde lært Ismael mens han var barn, hadde ikke vært uten virkning. Men innflytelsen fra konene hans resulterte i at avgudsdyrkelsen ble innført i familien. Atskillelsen fra faren, og en følelse av bitterhet på grunn av uenighet og strid i et hjem som var blottet for kjærlighet og gudsfrykt, gjorde at Ismael valgte ørkenhøvdingens ville omstreifertilværelse. «Han skal bli et villesel av en mann. Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham.»1 På sine gamle dager angret han sine onde veier og vendte tilbake til sin fars Gud. Men de onde karaktertrekk satte varig preg på hans avkom. Det mektige folket som nedstammet fra ham, var et omflakkende, hedensk folk som stadig var til plage for Isaks etterkommere. AoO1 155.2

Lots kone var en selvisk og gudløs kvinne som brukte sin innflytelse for å få sin mann og Abraham til å skille lag. Om det ikke hadde vært for henne, ville Lot neppe ha fortsatt å bo i Sodoma der han måtte unnvære den gudfryktige patriarkens kloke råd. Innflytelsen fra hans kone og påvirkningen fra den onde byen ville ha ført til at han hadde falt fra Gud, om det ikke hadde vært for den omhyggelige undervisning han tidligere hadde fått av Abraham. Lots ekteskap og hans beslutning om å bosette seg i Sodoma var de første ledd i en kjede av begivenheter som skulle bli skjebnetunge gjennom mange slektledd. AoO1 155.3

En som frykter Gud, kan ikke uten fare binde seg til en som ikke frykter ham. «Går vel to i følge når de ikke er blitt enige om det?»2 Lykke og fremgang i ekteskapet avhenger av at de to er ett. Men mellom den troende og den vantro er det en markert forskjell i smak, tilbøyeligheter og målsetting. De tjener to herrer som ikke kan ha noe fellesskap. Uansett hvor rene og riktige den ene partens prinsipper er, vil innflytelsen fra en vantro ektefelle ha tendens til å lede bort fra Gud. AoO1 155.4

Den som har giftet seg som uomvendt, får ved omvendelsen en større forpliktelse overfor sin ektefelle, selv om de to har helt forskjellig syn på religiøse spørsmål. Men Guds krav må settes over enhver jordisk forbindelse, om det enn skal resultere i prø-ver og forfølgelse. Sammen med kjærlighet og ydmykhet kan en slik troskap øve en sterk innflytelse, så den vantro ektefellen kan vinnes. Men Bibelen advarer en troende mot å gifte seg med en vantro. Herrens vilje er klar: «Trekk ikke i ulikt spann.»3 AoO1 156.1