Alfa og Omega 1

2—Da verden ble til

«Himmelen ble skapt ved Herrens ord, hele dens hær ved et pust fra hans munn.... Han talte, og det skjedde, han bød, og det stod der.» «Du grunnla jorden på dens søyler, aldri i evighet skal den rokkes.»1 AoO1 22.1

Jorden var overmåte vakker da Gud hadde skapt den. Overflaten vekslet med fjell, åser og sletter. Her og der var det mektige elver og vakre innsjøer. Men åsene og fjellene var ikke stupbratte og forrevne med svimlende stup og dype kløfter slik som nå. De skarpe, forrevne avsatser i fjellformasjonene var dekket av fruktbar jord som overalt frembrakte et overdådig vell av grønt. AoO1 22.2

Det fantes ingen sumper eller øde ørkener. Praktfulle busker og det fineste blomsterflor var synlig overalt. Høydedragene var prydet med trær mer majestetiske enn dem som eksisterer i dag. Luften var ikke forurenset av giftige gasser, men var klar og velgjørende. Hele landskapet var langt vakrere enn det vakreste parkanlegg. Engleskaren frydet seg over det de så, og jublet over Guds vidunderlige verk. AoO1 22.3