Alfa og Omega 1

Lot får uventet besøk

I skumringen nærmet to fremmede seg byporten. De var tilsynelatende på gjennomreise og ville overnatte i byen. Ingen ville mistenke disse veifarende for å være gjengjeldelsens gud-dommelige budbærere. Lite ante den sorgløse menneskemengden at den måten de behandlet disse himmelske utsendingene på den natten, dannet høydepunktet for den skyld som førte til undergang. AoO1 139.6

Men blant innbyggerne var det en mann som la for dagen en vennlig holdning overfor de fremmede og innbød dem til å ta inn i hans hjem. Lot kjente ikke gjestene, men det var naturlig for ham å være høflig og gjestmild. Det var en del av hans reli-gion, noe han hadde lært av Abrahams eksempel. Hvis han ikke hadde praktisert høflighet, ville han kanskje ha omkommet sammen med de øvrige innbyggerne i Sodoma. Mange som har lukket døren foren fremmed, har dermed stengt ute en Herrens budbærer som ville ha brakt velsignelse, håp og fred til hjemmet. AoO1 140.1

Hver eneste handling i livet, stor eller liten, har sin virkning til godt eller ondt. Troskap eller forsømmelse endog i de tilsynelatende minste plikter kan åpne døren for livets rikeste velsignelser eller største ulykker. Det er de små ting i livet som setter karakteren på prøve. Det er de uanselige og selvfornektende handlinger i dagliglivet som utføres med et glad, villig hjerte, som Gud har behag i. Vi skal ikke leve for oss selv, men for andre. Bare ved å glemme oss selv og vise kjærlighet og hjelpsomhet mot andre, kan vårt liv bli til velsignelse. De små oppmerksomheter og de enkle høflighetshandlinger betyr mye for menneskelig livslykke. Å forsømme disse hensyn skaper problemer i livet. AoO1 140.2

Lot hadde sett hvilken grov be-handling fremmede ble utsatt for i Sodoma. Derfor følte han det som sin plikt å beskytte dem så snart de kom inn i byen, ved å gi dem husly. Han satt ved byporten da de fremmede nærmet seg. Straks han så dem, reiste han seg og gikk for å møte dem. Idet han bøyde seg for dem, sa han: «Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i natt og vask føttene!” AoO1 140.3

Det virket som om de avslo innby-delsen da de svarte: «Nei, vi vil være ute på torget i natt.” De hadde en dobbelt hensikt med dette svaret — å prøve Lots oppriktighet og å gi inntrykk av å være uvitende om innbyggernes virkelige natur, som om de trodde at de trygt kunne overnatte på gaten. Dette gjorde at Lot bare ble enda mer oppsatt på å hindre dem fra å bli prisgitt pøbelen. Han bad dem så inntrengende at de til slutt gav etter og ble med ham hjem. AoO1 140.4

Ved å ta en omvei håpet han å skjule for dem som stod og hang omkring porten, at han hadde til hensikt å ta de fremmede med seg hjem. Men fordi de nølte og gav seg tid, og på grunn av Lots inntrengende oppfordringer, vakte de oppmerksomhet. Da de skulle gå til ro for natten, hadde det samlet seg en hel bande rundt huset. Det var en stor flokk av unge og eldre, alle opptent av de laveste lidenskaper. De fremmede hadde forhørt seg om forholdene i byen, og Lot hadde advart dem mot å våge seg ut på gaten igjen den natten, da pøbelen truende ropte at han skulle sende mennene ut til dem. AoO1 141.1

Lot var klar over at hvis de fant på å bruke vold, kunne de lett bryte inn i huset. Derfor gikk han ut for å prøve å snakke dem til fornuft. «Kjære brødre, gjør ikke en slik ugjerning!» sa han. Han brukte ordet brødre i betydning av naboer i håp om å berolige dem og få dem til å skamme seg over sitt avskyelige forsett. Men ordene var som olje på ilden, og deres raseri ble som et uvær. De hånet Lot fordi han satte seg til dommer over dem, og truet med å behandle ham enda verre enn de hadde til hensikt å gjøre med gjestene hans. De kastet seg over ham og ville ha skamslått ham hvis ikke Guds engler hadde grepet inn. De himmelske utsendingene tok Lot inn til seg i huset og lukket døren. AoO1 141.2

Begivenhetene som fulgte, viste hvem han hadde som gjester. Mennene utenfor huset slo de med blindhet, både små og store. Hvor mye de enn strevde, fant de ikke døren. Hvis de ikke hadde vært rammet av blindhet i dobbelt forstand og ikke hadde forherdet seg, ville hjemsøkelsen fra Gud ha fått dem til å avstå fra sitt onde verk. Det ble ikke begått større synder denne siste natten enn de mange tidligere netter. Men Guds nåde, som de så lenge hadde ringeaktet, hadde sluttet å gjøre sin virkning. Innbyggerne i Sodoma hadde krysset grensen for Guds overbærenhet — den skjulte grensen mellom Guds tålmod og hans vrede. Hjemsøkelsens ild skulle snart bli tent i Siddim-dalen. AoO1 142.1

Englene fortalte Lot om hensikten med besøket: «Nå skal vi ødelegge dette stedet, fordi et stort klagerop over folket er nådd opp til Herren. Han har sendt oss for å ødelegge byen.” De fremmede som Lot hadde gjort alt for å beskytte, lovte nå å holde sin hånd over ham og redde alle av hans familie som ville flykte ut av den onde byen sammen med ham. AoO1 142.2

Pøbelflokken hadde etter hvert gått trett og hadde forlatt stedet, og Lot gikk ut for å varsle sine barn og svigerbarn. Han gjentok det englene hadde sagt: «Stå opp og kom dere bort fra dette stedet,... for nå vil Herren ødelegge byen!” Men de trodde at han sa det for spøk. De lo av ham og mente at han var overtroisk. Døtrene hans ble påvirket av sine menn. De mente at de hadde det bra hvor de var og kunne ikke innse at det var fare på ferde. Alt var jo nøyaktig som det pleide å være. De hadde store eiendommer, og de trodde ikke det var mulig at det vakre Sodoma kunne bli ødelagt. AoO1 142.3

Dypt nedtrykt drog Lot hjem igjen og fortalte englene om sitt mislykte forsøk. Da bød de ham å ta med seg sin kone og de to døtrene som enda var hjemme hos ham, og forlate byen. Men Lot drøyde. Riktignok hadde han hver dag vært fortvilt over å se voldshandlingene. Likevel hadde han ingen virkelig forestilling om de avskyelige og nedverdigende synder som var så utbredt i den onde byen. Han fattet ikke hvor absolutt nødvendig det var at Guds straffedommer satte en stopper for synden. AoO1 142.4

Noen av barna hans klynget seg til Sodoma, og konen hans nektet å dra uten dem. Tanken på å skulle forlate dem han holdt mest av på jorden, føltes uutholdelig for ham. Det var vanskelig å reise fra det luksuriøse hjemmet og all rikdommen han hadde samlet seg gjennom et langt liv, og gå ut som en fattig vandringsmann. Knuget av sorg nølte han og hadde ikke lyst til å dra. Om det ikke hadde vært for englene, ville de alle ha omkommet i Sodomas ruiner. Men de himmelske budbærere tok ham og hans kone og døtre i hånden og forte dem ut av byen. Her forlot de dem og vendte deretter tilbake for å fullføre ødeleggelsen. AoO1 142.5