Alfa og Omega 1

Isak blir født

Da Abraham var nesten hundre år gammel, ble løftet om en sønn gjentatt for ham, og han fikk forsikring om at den fremtidige arvingen skulle være Saras barn. Men Abraham forstod enda ikke løftet. I tanken vendte han stadig tilbake til Ismael og klynget seg til troen på at Guds plan skulle oppfylles gjennom ham. I kjærlighet til sønnen utbrøt han: «Måtte du la Ismael få leve for ditt åsyn!» AoO1 127.1

Igjen ble løftet gitt med ord som ikke kunne misforstås: «Du skal få en sønn med Sara, din kone, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham.» Men Gud var ikke ufølsom overfor farens bønner. «Din bønn for Ismael har jeg hørt. Jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en meget tallrik ætt.» AoO1 127.2

Etter en livslang venting ble Isak endelig født. Foreldrenes inderlige håp som nå var blitt til virkelighet, fylte Abrahams og Saras telt med glede. Men for Hagar betydde denne begivenheten slutten på hennes mest ærgjerrige forhåpninger. Ismael var nå en ung mann, og alle i leiren hadde hittil betraktet ham som arving til Abrahams rikdom og velsignelsene som var lovt hans etterkommere. Men nå ble han plutselig satt til side, og i sin store skuffelse hatet både mor og sønn Saras barn. Den alminnelige jubel økte deres misunnelse, inntil Ismael dristet seg til åpenlyst å håne arvingen til Guds løfte. AoO1 127.3

Sara så i Ismaels ustyrlige tempera-ment en kilde til stadig strid, og hun oppfordret Abraham til å sende Hagar og Ismael bort fra leiren. Abraham var i en fortvilt situasjon. Hvordan skulle han kunne bannlyse Ismael, sin egen sønn, som han fremdeles var så inderlig glad i? I sin nød bad han Gud om råd og veiledning. AoO1 127.4

Gjennom en engel påla Herren ham å gå med på Saras ønske. Hans kjærlighet til Ismael eller til Hagar måtte ikke få stenge veien, for det var den eneste mulighet for å gjenopprette freden og lykken i familien. Engelen gav ham det trøsterike løfte at selv om Ismael måtte forlate barndomshjemmet, ville Gud ikke forlate ham. Hans liv skulle bli bevart, og han skulle bli stamfar til et stort folk. Abraham gjorde som engelen sa, men det var ikke uten smerte. Farshjertet var tynget av ubeskrivelig sorg da han sendte Hagar og sønnen bort. AoO1 127.5

Den undervisning Abraham fikk om ekteskapets hellighet, skulle gjelde for alle tider. Den viser at ekteskapets rettigheter og lykke skal omhyggelig varetas, selv om det medfører et stort offer. Sara var Abrahams eneste virkelige ektefelle. Ingen annen hadde rett til å få del i hennes privilegier som hustru og mor. Hun aktet og æret sin mann, og derfor blir hun fremhevet i Det nye testamente som et verdig eksempel. Men hun gikk ikke med på å dele Abrahams hengivenhet med en annen, og Herren lastet henne ikke fordi hun krevde at hennes rival skulle vises bort. Både Abraham og Sara tvilte på Guds kraft. Det var dette feilgrep som førte til giftermålet med Hagar. AoO1 127.6