Alfa og Omega 1

Himmelske gjester

Gud viste Abraham stor ære. Him-melens engler samtalte med ham som venn med venn. Da straffedommer var i ferd med å ramme Sodoma, ble det ikke holdt hemmelig for ham, og han gikk i forbønn for de syndige innbyggerne. Hans samvær med englene er også et vakkert eksempel på gjest-frihet. AoO1 119.5

Da Abraham ved middagstid en varm sommerdag satt i teltåpningen og så ut over det fredelige landskapet, fikk han øye på tre fremmede. Før de nådde frem til teltet, stanset de som om de var tvilrådige om hvilken vei de skulle ta. Uten å vente på at de skulle komme og be om en tjeneste, reiste han seg opp, og da det så ut som de var i ferd med å gå i en annen retning, skyndte han seg etter dem. Med utsøkt høflighet bad han dem gjøre ham den ære å være hans middagsgjester. Han sørget selv for vann så de kunne få vasket støvet av føttene. Selv valgte han ut maten han ville servere, og mens gjestene hvilte i skyggen, og måltidet ble gjort i stand, stod han ærbødig ved siden av dem mens de nøt hans gjestfrihet. AoO1 120.1

Denne høflighetshandling har Gud ansett for viktig nok til å bli omtalt i Bibelen. Tusen år senere ble den nevnt av en inspirert apostel: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester.»6 AoO1 120.2

Abraham trodde at gjestene bare var tre trette veifarende. Lite ante han at det var en blant dem som han endog kunne tilbe uten å synde. Etter hvert ble han klar over hvem gjestene var. Selv om de var på vei for å iverksette en straffedom, uttalte de først en velsignelse over Abraham, troens mann. Gud er streng når det gjelder urett, og straffer overtredelse, men det er ikke med glede han gjengjelder. Å ødelegge er unaturlig for ham som er grenseløst kjærlig. AoO1 120.3

«Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, i pakten med ham får de rettledning.»7 Abraham hadde æret Gud, og Gud æret ham og lot ham få del i sine planer. «Skulle jeg skjule for Abraham det jeg vil gjøre?» Videre sa han: «Sannelig, det lyder høye klagerop over Sodoma og Gomorra; deres synder er overmåte store. Nå vil jeg gå ned og se om de har båret seg så ille at som det høres etter den klagen over dem som er nådd opp til meg; og har de ikke det, vil jeg vite det.” AoO1 120.4

Gud kjente godt til omfanget av Sodomas skyld, men han uttrykte seg på menneskelig vis så de kunne forstå hans rettferdige handlemåte. Før han straffet overtrederne, ville han selv undersøke deres handlinger. Om de ikke hadde overskredet grensen for guddommelig barmhjertighet, ville han gi dem tid til å angre. AoO1 121.1

To av de himmelske budbærerne drog sin vei, og Abraham ble alene tilbake sammen med ham som han nå forstod var Guds Sønn. Og nå gikk troens mann i forbønn for innbyggerne i Sodoma. En gang hadde han reddet dem ved hjelp av sverdet. Nå forsøkte han å redde dem ved forbønn. Lot og hans husstand bodde der fremdeles, og den selvforglemmende kjærlighet som hadde fatt Abraham til å redde dem fra elamittene, prøvde nå å frelse dem fra Guds dom, om det var i samsvar med hans vilje. AoO1 121.2

Med dyp ærbødighet og ydmykhet fremførte han sin bønn: «Se, jeg har våget meg til å tale til Herren, enda jeg bare er støv og aske.” Det var ingen selvsikkerhet, ikke noen stolthet over egen rettferdighet. Han bad ikke om noen gunst på grunn av lydighet eller de offer han hadde brakt for å etterkomme Guds vilje. Han var selv en synder, og han bad for andre syndere. Alle som nærmer seg Gud, burde ha en slik holdning. Men samtidig viste Abraham barnets tillit når det ber en kjærlig far om noe. Han gikk helt bort til den himmelske budbærer og fremførte sin inderlige bønn. AoO1 121.3

Selv om Lot bodde i Sodoma, tok han ikke del i innbyggernes ondskap. Abraham gikk ut fra at det i en så fol-kerik by også måtte finnes andre som tilbad den sanne Gud. Med dette i tanke bad han: «Det er da ikke din vis å gjøre slikt, å la rettferdige dø sammen med ugudelige. ... Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?” Abraham bad ikke bare én gang, men mange ganger. Han ble mer og mer dristig etter hvert som han ble bønnhørt, inntil han fikk forsikring om at Gud ville spare byen hvis det fantes så mange som ti rettferdige der. AoO1 122.1

Det var kjærlighet til fortapte men-nesker som inspirerte Abraham til å be. Han avskydde synden i den fordervede byen, men han ønsket at synderne måtte bli frelst. Hans dype interesse for Sodoma viser den omsorg vi burde ha for syndere. Vi burde avsky synden, men elske synderen. AoO1 122.2

Overalt omkring oss finnes det mennesker som driver mot en avgrunn like håpløs og forferdelig som den skjebne som rammet Sodoma. Hver dag opphører prøvetiden for noen mennesker. Hver eneste time er det noen som overskrider grensen for Guds nåde. Hvor er de advarende og tryglende røster som skal formane synderen til å unnfly den fryktelige dom? Hvor er hendene som skal rekkes ut for å dra ham ut av dødens grep? Hvor er de som i ydmykhet og tro ber til Gud for ham? AoO1 122.3

Abraham hadde Kristi sinnelag. Guds Sønn går selv i forbønn for synderen. Han som betalte for vår gjenløsning, vet hva et menneske er verd. Kristus avskydde det onde på en måte som bare er mulig ut fra en ren og plettfri natur. Men overfor synderen la han for dagen en kjærlighet som bare den grenseløse godhet kunne åpenbare. Da han i dødsangst på korset bar all verdens synd, bad han for sine spottere og mordere: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»8 AoO1 122.4