Alfa og Omega 1

9—Uken — en unik tidsenhet

I likhet med sabbaten hadde også uken sin opprinnelse i skapelsen, og gjennom bibelhistorien er den blitt bevart helt ned til våre dager. Gud avmålte selv den første uken som et mønster for de følgende uker like til tidens slutt. Likesom enhver annen uke bestod den av sju bokstavelige dager. Seks dager ble brukt til skaperverket, og på den sjuende dagen hvilte Gud. Så velsignet han denne dagen og satte den til side som hviledag for mennesket. AoO1 91.1

I loven, som den ble gitt ved Sinai, stadfestet Gud uken og de kjensgjerninger den grunner seg på. Etter at han hadde gitt påbudet: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!” sa han hva som skulle gjøres i de seks dager, og hva som ikke skulle gjøres på den sjuende. Så forklarte han grunnen til at uken skulle ordnes på denne måten, ved å henvise til sitt eget eksempel: «For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.” AoO1 91.2

Denne grunngivning synes sterk og vektig når vi oppfatter skapelsesdagene som bokstavelige dager. De første seks dager har mennesket fått til å arbeide i, fordi Gud brukte det samme tidsrom av den første uken til sin skapergjerning. På den sjuende dagen skal mennesket avholde seg fra å arbeide, til minne om at Skaperen hvilte. AoO1 91.3

Den oppfatning at det som skjedde den første uken, tok flere tusen år, rammer selve grunnlaget for det fjerde bud. Det er som om Skaperen påbød menneskene å akte på uken, som består av bokstavelige dager, til minne om uendelige tidsperioder. Dette stemmer ikke med den måten han behandler sine skapninger på. Det som han har gjort enkelt og liketil, blir ubestemt og dunkelt. Det er den mest lumske og farlige form for vantro. Dens virkelige karakter er så tilslørt at den aksepteres og forkynnes av mange som bekjenner seg til å tro Bibelen. AoO1 91.4

«Himmelen ble skapt ved Herrens ord, hele dens hær ved et pust fra hans munn.” «Han talte, og det skjedde, han bød, og det stod der.»1 Bibelen godkjenner ikke lange tidsperioder da jorden langsomt utviklet seg av kaos. Om hver ny skapelsesdag sier den hellige historien at den bestod av kveld og morgen, likesom alle de etterfølgende dager. Ved slutten av hver dag nevnes resultatet av Skaperens verk. Beretningen om den første uken avsluttes på denne måten: «Dette er fortellingen om himmelen og jorden, da de ble skapt.» Men dette rettferdiggjør ikke den tanke at skapelsesdagene var noe annet enn bokstavelige dager. På hver av disse dagene frembrakte Gud en ny del av sitt verk. AoO1 92.1