Alfa og Omega 1

Harmonien brutt

«Så sier Herren Gud: Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet. Du bodde i Eden, Guds hage,og var dekket av alle slags edel-stener: ... Jeg gjorde deg til en strålende og vernende kjerub. Du var på det hellige gudefjell og vandret mellom funklende steiner. Fra den dagen du ble født, var du hel i din ferd, inntil det ble funnet urett hos deg.» Litt etter litt gav Lucifer etter for ønsket om å opphøye seg selv. Skriften sier: «Din skjønnhet gjorde deg hovmodig, og fordi du var så strålende, forspilte du din visdom.” «Det var du som sa med deg selv: «Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone. ... Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik Den Høyeste.»»6 AoO1 12.4

Denne mektige engelen hadde all sin herlighet fra Gud. Men han begynte å betrakte den som sin egen. Selv om han var blitt æret fremfor alle i den himmelske hærskare, var han ikke fornøyd med sin posisjon, men gjorde krav på en hyllest som bare tilkommer Skaperen. I stedet for å la Gud være det høyeste mål for alle skapte veseners hengiven-het og troskap, forsøkte han å sikre seg deres tjeneste og lojalitet. Idet denne fyrste blant engler gjorde krav på den herlighet som den evige Far hadde gitt sin Sønn, traktet han etter en makt som Kristus hadde eneretten til. AoO1 12.5

Dermed var den fullkomne harmoni i himmelen brutt. Da det ble kjent at Lucifer hadde gitt etter for lysten til å tjene seg selv i stedet for sin skaper, vakte det bange anelser hos dem som satte Guds ære høyere enn alt annet. I det himmelske råd talte englene inn-trengende med Lucifer. Guds Sønn fremholdt Skaperens storhet, godhet og rettferdighet, og hvor uforanderlig hans lov er. Gud selv hadde bestemt hvilken styreform som skulle gjelde i himmelen. Ved å ta avstand fra den vil-le Lucifer vanære sin skaper og føre ulykke over seg selv. Men advarselen som var et uttrykk for grenseløs kjær-lighet og nåde, vakte bare motstand. Lucifer lot sin misunnelse mot Kristus få overtaket, og han ble bare enda mer ubøyelig. AoO1 13.1

Fyrsten blant englene hadde nå satt seg fore å ta kampen opp mot Guds Sønn, og dermed så tvil om Skaperens kjærlighet og visdom. Han som var den fremste blant Guds hærskarer, kon-sentrerte alle sine evner og krefter om dette mål. Men han som ville at alle skapninger skulle ha en fri vilje, lot in-gen være ubeskyttet mot de forvirrende teorier som opprøreren fremsatte for å rettferdiggjøre seg selv. Før den store maktkampen begynte, skulle alle ha en klar fremstilling av hans vilje, Hans visdom og godhet var kilden til deres glede. AoO1 13.2

Universets konge kalte sammen de himmelske hærskarer for å fremstille sin Sønn i et sant lys og klargjøre hans forhold til alle andre skapninger. Guds Sønn satt sammen med sin Far på hans trone. Herligheten fra den evige, selveksisterende Gud omgav dem begge. Omkring tronen samlet de hellige eng-lene seg, en talløs skare, «titusener på titusener, tusener på tusener».7 De mest opphøyede engler stod som tjenere og undersåtter og frydet seg over lyset som falt på dem fra Guddommen. AoO1 13.3

Overfor himmelens innbyggere er-klærte universets konge at ingen uten Kristus, Guds enbårne Sønn, kunne helt og fullt få del i hans planer. Han skulle sette Guds vilje ut i handling. Guds Sønn hadde utført Faderens vilje da han skapte alle himmelens hærskarer. Derfor skyldte de ham så vel som Faderen selv sin hyllest og troskap. Kristus skulle fortsatt utfolde sin guddommelige makt ved å skape jorden og dem som skulle bo der. I alt dette ville han ikke søke makt og selvopphøyelse på tvers av Guds plan, men opphøye Faderens herlighet og utføre hans kjærlige og gode planer. AoO1 13.4

Med glede anerkjente englene Kristi overhøyhet. De kastet seg ned for ham i kjærlighet og tilbedelse. Lucifer bøyde seg sammen med dem, men i hans sinn raste det en underlig og voldsom kamp. Sannhet, rettferdighet og lojalitet kjempet mot misunnelse. En stund så det ut som om de hellige englene skulle få ham over på deres side. Mens lovsanger i stigende styrke hevet seg i vakre toner fra tusener av glade stemmer, syntes det onde å være overvunnet. Det var som om en ubeskrivelig kjærlighet gjennomstrømmet hele hans vesen. Sammen med de syndfrie englene tok han del i tilbedelsen av Faderen og Sønnen. Men igjen ble han fylt av stolthet over sin egen glans. Ønsket om å være den største vendte tilbake, og igjen gav han etter for misunnelse. AoO1 13.5

Stor ære var blitt vist ham, men han verdsatte den ikke som Guds spesielle gave. Derfor følte han ingen takknem-lighet til Skaperen. Han solte seg i sin stråleglans og sin selvopphøyelse og traktet etter å være Gud lik. Lucifer var elsket og æret av den himmelske hær-skare. Engler utførte med glede hans befalinger, og han stod over dem alle i visdom og herlighet. Men Guds Sønn, som var ett med Faderen i makt og myndighet, stod likevel over ham. Han tok del i Faderens rådslagninger. Lu-cifer ble ikke på samme måte satt inn i Guds planer. «Hvorfor skal Kristus ha overhøyheten? Hvorfor blir han æret fremfor Lucifer?» spurte denne mektige engelen. AoO1 14.1

Lucifer forlot sin plass i Faderens umiddelbare nærhet og begynte å spre misnøye blant englene. Han arbeidet i hemmelighet og skjulte for en tid sin virkelige hensikt under en tilsynelaten-de ærefrykt for Gud. Dermed begynte han å så tvil om de lover som gjaldt for de himmelske vesener. Han antydet at visse lover kunne være nødvendige for innbyggerne på de forskjellige kloder, men at englene ikke hadde behov for slike restriksjoner. De befant seg på et høyere plan, og deres egen visdom gav dem tilstrekkelig veiledning. De kunne ikke bringe vanære over Gud, for alle deres tanker var hellige. Det var like umulig for dem å gjøre feil som for Gud selv. AoO1 15.1

Å anerkjenne Guds Sønn som Fade-rens likemann ble fremstilt som en urett mot Lucifer. Også han hadde krav på respekt og ære, hevdet han. Om bare denne englefyrsten kunne få den opphøyede posisjon han fortjente, ville hele himmelens hærskare ha gagn av det. Det var nemlig hans hensikt å sikre frihet for alle. Men nå var det til og med slutt på den frihet de hittil hadde hatt. For det var satt en enerådig hersker over dem, og hans myndighet måtte alle bøye seg for. Det var slike lumske bedrag Lucifer satte i verk i himmelen. AoO1 15.2

Det hadde ikke funnet sted noen for-andring med Kristi stilling eller autoritet. Lucifers misunnelse og falske fremstilling av saken, og hans krav om jevnbyrdighet med Kristus, hadde gjort det nødvendig å slå fast hvilken posisjon Guds Sønn i virkeligheten hadde. Men egentlig hadde den vært uforandret helt fra begynnelsen. Mange av englene ble forblindet av Satans bedrag. Han benyttet seg av kjærligheten og tilliten fra de hellige vesener han var satt til å lede. På en listig måte fikk han podet inn i deres sinn den samme mistillit og misnøye han selv følte, slik at de ikke merket at det var hans verk. AoO1 15.3

Lucifer hadde fremstilt Guds hen-sikter i et falskt lys og hadde mistolket og forvrengt dem for å vekke uenighet og misnøye. Ved list fikk han lokket sine tilhørere til å gi uttrykk for det de følte. Når det tjente hans hensikt, gjentok han anklagene som bevis for at englene ikke var helt enige i Guds måte å lede på. Han påstod at han var lojal overfor Gud, men samtidig insisterte han på at det var nødvendig med forandringer i himmelens orden og lovverk for å sikre en stabil ledelse. AoO1 16.1

Slik arbeidet han for å vekke mot-stand mot Guds lov og innpode sin egen misnøye i de englene som stod under ham. Han lot som om hans egentlige iver gjaldt å fjerne misnøye og få utilfredse engler til å godta den himmelske styreform. Mens han i hemmelighet egget til strid og opprør, lot han som om hans eneste hensikt var å fremme lojalitet og bevare harmonien og freden. AoO1 16.2

Den utilfredshet som på denne måten ble vakt, hadde en ødeleggende virkning. Selv om det ikke kom til åpent utbrudd, vokste det frem ulike følelser blant englene. Noen så med velvilje på hvordan Lucifer mistenkeliggjorde Guds måte å lede på. Inntil nå hadde de vært i fullkommen harmoni med den orden Gud hadde grunnlagt. Men etter dette ble de misfornøyde og ulykkelige over at de ikke hadde adgang til hans uransakelige råd. De var utilfredse med hans plan om å opphøye Kristus og var parat til å støtte Lucifers krav om likestilling med Guds Sønn. AoO1 16.3

Men de englene som var lojale og trofaste, hevdet at det Gud hadde be-stemt, var klokt og rettferdig, og de gjorde hva de kunne for å få den util-fredse englefyrsten til å innordne seg under Guds vilje. Kristus var Guds Sønn. Han hadde vært ett med Gud før englene ble skapt. Han hadde alltid stått ved Faderens høyre hånd. Hans overhøyhet hadde vært til stor velsignelse for alle som kom inn under dens innflytelse, og hittil hadde det ikke vært reist noen tvil om den. Himmelens harmoni var aldri blitt brutt. Hvorfor skulle det så oppstå uenighet nå? De lojale englene forutså forferdelige følger av denne striden, og tryglet de utilfredse englene om å oppgi sin plan og være lojale mot Gud og trofaste mot hans ledelse. AoO1 16.4

I sin store nåde og i samsvar med sin natur hadde Gud lenge vært tålmodig med Lucifer. Misnøyens ånd hadde aldri før vært kjent i himmelen. Dette var noe nytt, noe forunderlig, mystisk og uforklarlig. I begynnelsen hadde Lucifer selv ikke vært klar over hvilke farlige følelser som opptok ham. En stund hadde han vært redd for å uttrykke de tanker og ideér som opptok ham. Likevel avviste han dem ikke. Han var ikke klar over hvor det bar hen. AoO1 16.5

Alle de anstrengelser som bare en grenseløs kjærlighet og visdom kunne uttenke, ble gjort for å overbevise ham om hans feiltagelse. Det ble slått fast at hans misnøye var uten grunn, og det ble gjort klart for ham hva resultatet ville bli av å ture frem i opprør. AoO1 17.1

Lucifer ble overbevist om at han hadde tatt feil. Han så at Gud er rettferdig i all sin ferd og trofast i alt han gjør,8 at hans lover er rettferdige, og at han burde erkjenne det overfor hele himmelen. Hadde han gjort det, kunne han ha reddet seg selv og mange engler. Han hadde enda ikke helt gitt opp sin troskap mot Gud. Han hadde mistet sin posisjon som vernende kjerub. Men han kunne ha blitt gjeninnsatt i sitt verv om han hadde vært villig til å vende tilbake til Gud og vedkjenne seg Skaperens visdom, og om han hadde vært tilbake med å fylle den plassen Gud hadde for ham i sin store plan. AoO1 17.2

Tiden var inne for en endelig avgjø-relse. Han måtte helt og fullt bøye seg tor Guds overhøyhet, eller gjøre åpent opprør. Han stod på nippen til å vende tilbake, men stoltheten hindret ham Det var et altfor stort offer for en som hadde vært .så høyt æret, å innrømme at han hadde tatt feil, at han hadde gitt rom for feilaktige oppfatninger, og å bøye seg for den autoritet som han hadde gjort sitt beste for å stemple som urettferdig. AoO1 17.3