Alfa og Omega 1

Frelsesplanen kunngjort

Himmelen ble fylt med ubeskrivelig glede. Herligheten og gleden i en gjenfødt verden oppveide endog livets fyrstes angst og offer. Gjennom de himmelske haller gjenlød de første strofer av den sangen som skulle lyde over Betlehem: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant men-nesker som har Guds velbehag!” Gle-den var enda dypere nå enn da jorden ble skapt, «mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd».6 AoO1 45.3

I den dom som ble uttalt over Satan i Edens hage, fikk mennesket den første anelse om gjenløsningen. Herren forkynte: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.» Denne dommen som ble uttalt i våre første foreldres påhør, inneholdt et løfte til dem. Samtidig med at den forutsa en kamp mellom mennesket og Satan, forkynte den at den store motstanders makt ville bli brutt. AoO1 45.4

Adam og Eva stod som forbrytere for den rettferdige dommer og ventet på den dommen som overtredelsen medførte. Men før de fikk vite om sorgen og slitet som skulle bli deres lodd, eller at de skulle bli til jord igjen, fikk de høre noe som gav dem håp. Selv om de måtte lide under den mektige fiendens makt, kunne de se frem til den endelige seier. AoO1 45.5

Da Satan fikk vite at det skulle hers-ke fiendskap mellom ham og kvinnen og mellom hans ætt og hennes ætt, visste han at hans verk med å forderve menneskenaturen ville møte motstand, og at ved et eller annet middel ville mennesket bli satt i stand til å stå imot hans makt. Da frelsesplanen ble mer fullstendig åpenbart, gledet Satan seg sammen med sine engler fordi han etter å ha fått mennesket til å falle, kunne bringe Guds Sønn ned fra hans opphøyde stilling. Han erklærte at hans planer hittil hadde lykkes på jorden, og at Kristus kunne bli overvunnet når han tok på seg menneskets natur. Dermed ville menneskenes gjenløsning bli avverget. AoO1 45.6

Himmelske engler forklarte frelsesplanen mer inngående for våre førs-te foreldre. Adam og Eva fikk forsik-ring om at de tross sin store synd ikke ville bli hjelpeløst overlatt til Satans herredømme. Guds Sønn hadde tilbudt å sone for deres overtredelse med sitt eget liv. De ville få en prøvetid, og ved anger og tro på Kristus kunne de igjen bli Guds barn. AoO1 46.1

Det offer som Adams og Evas overtredelse krevde, åpenbarte hel-ligheten i Guds lov, og klarere enn noen gang så de nå syndens forferde-lige natur og dens uhyggelige følger. I sin knugende skyldfølelse bad de om at syndens straff ikke måtte falle på ham som hadde vært kilden til all de-res glede. Den måtte heller komme over dem selv og deres etterkommere. AoO1 46.2

De fikk vite at ettersom Guds lov danner grunnvollen for hans leder-skap både i himmelen og på jorden, kunne selv en engels liv ikke aksepteres som et offer for overtredelse. Heller ikke kunne et eneste bud oppheves eller forandres for å hjelpe menneskene i deres falne tilstand. Men Guds Sønn som hadde skapt menneskene, kunne gjøre soning for dem. Adams overtredelse hadde ført til elendighet og død. Kristi offer ville bringe liv og udødelighet. AoO1 46.3

Ikke bare mennesket, men hele jor-den var på grunn av synden kommet i den ondes vold, og måtte nå fornyes ved gjenløsningsplanen. Da Adam ble skapt, fikk han herredømmet over jorden. Men ved å gi etter for fristelse kom han under Satans makt, for «det en ligger under for, er en også slave av».7 AoO1 47.1

Da mennesket ble Satans fange, gikk herredømmet over til seierher-ren. Dermed ble Satan «denne ver-dens gud”. Han hadde ranet til seg det herredømmet over jorden som opp-rinnelig var gitt til Adam. Men da Kristus ved sitt offer betalte syndens straff, skulle han ikke bare løskjøpe mennesket, men også gjenopprette det herredømmet som mennesket hadde tapt. Alt som gikk tapt ved den første Adam, ville bli gjenopprettet ved den annen. Profeten uttrykker det slik: «Du Sions gjetertårn og vakthaug, til deg skal det en gang komme, det herrevelde du hadde før.» Og apostelen Paulus ser frem til tiden da «forløsningen kommer for Guds folk».8 AoO1 47.2

Gud skapte jorden til å være et hjem for hellige, lykkelige mennesker, han «som ikke skapte den øde og tom, men laget den slik at folk kunne bo der”. Dette vil bli virkelighet når jorden ved Guds kraft blir befridd for synd og sorg. Da skal den bli de frelstes evige hjem. «De rettferdige skal arve landet og alltid få bo i det.» «Det skal ikke lenger finnes noe som er un-der forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham.»9 AoO1 47.3

I sin uskyldige tilstand hadde Adam kunnet glede seg ved åpent samkvem med Skaperen. Men synden laget skil-le mellom Gud og mennesket. Nå kunne bare Kristi soningsverk bygge bro over den avgrunnsdype kløften. Det var ingen annen vei åpen for den frelsens velsignelse som skulle nå fra himmelen til jorden. Menneskene var fremdeles avskåret fra direkte adgang til Skaperen. Men gjennom Kristus og englene ville Gud ha forbindelse med dem. AoO1 47.4

Slik fikk Adam innblikk i viktige begivenheter i menneskehetens histo-rie fra den tid da Guds dom ble avsagt i Eden til storflommen, og videre frem til Kristi første komme. Han ble klar over at Guds Sønns offer var til-strekkelig til å frelse hele verden. Men mange ville velge et liv i synd heller enn et liv i anger og lydighet. Forbry-telse ville øke fra slekt til slekt, og syndens forbannelse ville hvile tyngre og tyngre over menneskeheten, over dyrene og over selve jorden. Menneskenes levedager ville bli forkortet som følge av deres syndige levesett. Det ville gå nedover, ikke bare i ytre skikkelse og fysisk utholdenhet, men også i moralsk og mental kraft. Til slutt ville verden bli fylt med elendighet av alle slag. AoO1 47.5

Ved å tilfredsstille sine lyster og lidenskaper ville menneskene miste evnen til å fatte de store sannheter i frelsesplanen. I troskap mot sin opp-rinnelige hensikt med å gi avkall på himmelens herlighet, ville Kristus fortsatt nære den dypeste interesse for menneskene og innby dem til å skjule sin svakhet i hans styrke og sine mangler i hans fullkommenhet. Han ville dekke alle behov hos dem som kom til ham i tro. Det ville alltid være noen få som bevarte kunnskapen om Gud og forble uberørt av den økende urettferdighet. AoO1 48.1

Gud påbød ofringene for stadig å minne menneskene om deres synder, og for at de skulle angre og bekjenne sin tro på den lovede gjenløser. Ofringene skulle innprente den alvorlige sannhet i menneskene at det var synden som brakte død. For Adam var den første ofring en høyst smertefull seremoni. Han måtte løfte hånden for å ta liv som bare Gud kunne skape. Det var første gang han hadde vært vitne til døden. Han visste at hvis han hadde vært lydig mot Gud, hadde hverken mennesker eller dyr behøvd å dø. Nå måtte han drepe det uskyldige offerdyret. AoO1 48.2

Idet han drepte offerdyret, skalv han med tanke på at Guds uskyldige lam skulle gi sitt liv på grunn av hans synd. Denne scenen gav ham en dypere og mer levende forståelse av hvor stor hans overtredelse var, idet intet mindre enn Guds Sønns død kunne sone den. Han tenkte med undring på den uendelige godhet som var rede til å betale en så høy løsesum for å frelse den skyldige. En stjerne av håp lyste opp i en mørk og skremmende fremtid og mildnet den fullstendige trøstesløsheten. AoO1 48.3