Alfa og Omega 1

Menneskelig stolthet

Korahs opprør er en fremstilling i forminsket målestokk av det som i sin tid førte til Satans opprør i himmelen. Det var stolthet og ærgjerrighet som drev Lucifer til å kritisere Guds lederskap og forsøke å velte den orden Gud hadde grunnlagt i himmelen. AoO1 376.1

Etter sitt fall har det vært Satans hensikt å innpode den samme misunnelse og misnøye i menneskene, og det samme ærgjerrige jag etter posisjon og ære. Slik arbeidet han med Korah, Datan og Abiram. Han egget deres trang til selvopphøyelse og fikk dem til å nære misunnelse, mistro og opprørstrang. Satan fikk dem til å forkaste Gud som deres leder ved at de forkastet de personer Gud hadde utvalgt. Men samtidig som de murret mot Moses og Aron og spottet Gud, var de så forblindet at de betraktet seg selv som rettferdige, og mente at de som hadde irettesatt dem, var drevet av Satan. AoO1 376.2

De samme onder som var årsak til Korahs ulykke, eksisterer fremdeles. Overalt møter vi stolthet og ærgjerrighet. Når disse egenskaper får næring, åpner de døren for misunnelse og maktbegjær. Mennesker blir fremmede for Gud, og umerkelig trekkes de inn i Satans rekker. AoO1 376.3

I likhet med Korah og hans tilhengere er det mange i dag, endog blant bekjennende kristne, som bare er opptatt av å opphøye seg selv. For å sikre seg folkets støtte og gunst, viker de ikke tilbake for å fordreie sannheten, baktale Herrens tjenere og tillegge dem de samme lave motiver som de selv har. AoO1 376.4

Den som stadig gjentar en usannhet, endog på tross av klare beviser, vil til slutt oppfatte den som sannhet. Mens de anstrenger seg for å bryte ned folkets tillit til de personer Gud har utvalgt, mener de selv at de utretter noe godt, og at de tjener ham. AoO1 376.5

Israelittene var ikke villige til å rette seg etter de påbud og retningslinjer Gud hadde gitt. De ble utålmodige når handlefriheten ble begrenset, og tålte ikke å bli irettesatt. Det var grunnen til at de murret mot Moses. Hvis de hadde fått frie tøyler til å gjøre som de selv ønsket, ville det også ha blitt mindre klage. Gjennom hele historien har Guds tjenere møtt den samme innstilling. AoO1 376.6

Når menneskene gir etter for sine syndige impulser, får Satan adgang til deres sinn, og de går fra det ene stadium av ondskap til det neste. Når de forkaster lyset, blir sinnet formørket og hjertet forherdet. Dermed blir det lettere for dem å ta det neste steg på syndens vei og forkaste et enda klarere lys. Til slutt er det blitt en vane å gjøre det som er galt. Synden forekommer ikke lenger så syndig. AoO1 376.7

Den som trofast forkynner Guds ord, og dermed påpeker menneskers synd, blir lagt for hat. Fordi mange er uvillige til å bringe det offer som en reform krever, vender de seg mot Herrens tjener og stempler hans irettesettelser som harde og uberettigede. Likesom Korah kunngjør de at det ikke er folket som har feil, men han som irettesetter. De som er misunnelige og utilfredse, beroliger samvittigheten ved å ty til et slikt bedrag. De samarbeider om å så splid i menigheten og svekke dem som gjerne vil være med og bygge opp. AoO1 376.8

Det har alltid vakt mistanke når de som Gud har valgt til å lede sitt verk, har hatt fremgang. De som er misunnelige og kritikksyke, oppfatter alt på en feilaktig måte. Slik var det da Luther, Wesley og de andre reformatorer levde, og slik er det også i dag. AoO1 377.1

Korah ville ikke ha handlet som han gjorde, om han hadde visst at alle de påbud og irettesettelser Israel fikk, kom fra Gud. Men han burde ha visst det. Gud hadde gitt overveldende beviser for at han ledet Israel. Men Korah og hans likesinnede forkastet lyset så lenge at de til slutt ikke lot seg over-bevise av selv de tydeligste åpenbaringer av Guds kraft. De mente at alt sammen var av menneskelig eller djevelsk opprinnelse. Det samme gjorde de som dagen etter at Korah og hans tilhengere var blitt utslettet, kom til Moses og Aron og sa: «Det er dere som har drept Herrens folk.” De hadde fått det klareste bevis på Guds mishag med deres opptreden da de personene som hadde villedet dem, ble utryddet. Likevel våget de å påstå at Satan stod bak den straffedommen som Gud hadde ført over dem, og at Moses og Aron ved hjelp av onde makter hadde brakt død og ulykke over gode og hellige mennesker. Det var dette som beseglet dommen over dem. De hadde syndet mot Den Hellige Ånd, en synd som forherder hjertet og gjør det upåvirkelig overfor Guds nåde. «Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.»2 AoO1 377.2

Frelseren uttalte dette da jødene tilskrev Beelsebul de velgjerninger han selv hadde utført i Guds kraft. Det er gjennom Den Hellige Ånd at Gud har forbindelse med menneskene. De som med fritt forsett forkaster denne makten som demonisk, har avskåret forbindelsen mellom sjelen og himmelen. AoO1 378.1

Gud virker gjennom sin Ånd for å refse synderen og overbevise ham om hans synd. Dersom Åndens gjerning blir forkastet for godt, kan Gud ikke gjøre mer for mennesket. Hans nåde er uttømt. Overtrederen har brutt forbindelsen med Gud, og det finnes ikke lenger noe botemiddel mot synd. Gud har ikke andre måter å overbevise og omvende synderen på. «La ham bare fare!” lyder Guds påbud. «Da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot.»3 AoO1 378.2