Alfa og Omega 1

Oppstanden brer seg

Det neste målet for dem som hadde sammensverget seg, var å få folket med. Vi setter aldri så stor pris på sympati og ros som når vi har urett og fortjener irettesettelse. På den måten var det at Korah og tilhengerne hans vant gehør og sikret seg støtte hos folket. De hevdet at det slett ikke var folkets misnøye som hadde nedkalt Guds vrede over dem. De sa at folket ikke hadde gjort noe galt, men bare forlangte det de hadde krav på. Derimot var Moses en hensynsløs hersker som hadde refset folket og kalt dem syndere, mens de i virkelig-heten var et hellig folk som hadde Herren iblant seg. AoO1 371.2

Korah minnet dem om deres ferd gjennom ørkenen der de hadde vært i alvorlige vanskeligheter, og hvor mange hadde omkommet på grunn av misnøye og ulydighet. Tilhørerne syntes det var innlysende at de kunne ha unngått vanskelighetene hvis bare Moses hadde opptrådt annerledes.De var enige om at han hadde skylden for ulykkene, og at de var blitt hindret i å komme inn i Kanaan på grunn av hans og Arons dårlige måte å lede på. Om bare Korah ble deres leder, ville reisen lykkes. Han oppmuntret dem ved å legge vekt på alt det gode de gjorde, fremfor å refse syndene deres. I stedet for å vandre omkring i ørkenen ville de dra direkte til løftets land. AoO1 371.3

Blant de misnøyde i menigheten var det et samhold som aldri før. Det som Korah oppnådde ved å henvende seg til folket, gav næring til hans selvtillit og styrket hans tro på at Israels frihet ville komme i fare hvis Moses uten videre fikk beholde den myndighet han hadde ranet til seg. Han hevdet også at Gud hadde åpenbart hele saken for ham og gitt ham fullmakt til å foreta utskiftninger i ledelsen før det ble for sent. AoO1 371.4

Likevel var det mange som ikke aksepterte Korahs anklager mot Moses. De tenkte på hans tålmodige og selvoppofrende innsats og følte seg urolige. De prøvde å finne et eller annet selvisk motiv for den store interesse han hadde lagt for dagen, og gjentok den gamle beskyldningen om at han hadde ført dem ut i ørkenen for å ta fra dem det de eide. AoO1 371.5

Til å begynne med foregikk alt i det skjulte. Men da bevegelsen var blitt så sterk at lederne følte tidspunktet var inne til å fremkalle et åpent brudd, stod Korah frem og beskyldte Moses og Aron for å ha tilranet seg en myndighet som Korah og tilhengerne hans hadde like mye krav på. De klaget også over at folket hadde mistet sin frihet og uavhengighet. «Nå går dere for langt!» sa de. «Alle som tilhører menigheten, er hellige, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor vil dere da sette dere over Herrens menighet?” AoO1 371.6

Moses hadde ingen anelse om denne planlagte sammensvergelsen, og da han ble klar over hvor alvorlig situasjonen var, søkte han Gud i bønn. Etter bønnen var han fortsatt sorgfull, men rolig og fattet. Gud hadde lovt å være med ham. «I morgen vil Herren gi til kjenne hvem som er hellig og hører ham til, så han kan komme ham nær. Den som Herren velger ut, får nærme seg ham.” AoO1 372.1

Avgjørelsen skulle utsettes til neste dag for at alle skulle få tid til å tenke seg om. Da skulle de som gjorde krav på å bli prester, komme hver med sitt røkelseskar og ofre røkelse ved møteteltet mens menigheten så på. AoO1 372.2

Loven sa uttrykkelig at bare de som var innviet til det hellige embetet, skulle gjøre tjeneste i helligdommen. Endog Nadab og Abihu som selv var prester, ble drept fordi de våget å benytte «uinnviet ild” i strid med Guds påbud. Moses oppfordret sine anklagere til å la Gud avgjøre saken. AoO1 372.3