Alfa og Omega 1

Folket klager og protesterer

Nå lot det til at de oppriktig angret sin syndige atferd, men de sørget mer over følgen av sin egen onde vei enn over sin utakknemlighet og ulydighet. Da de fant ut at Herren ikke ville endre sin beslutning, våknet deres egenvilje på ny, og de nektet å dra tilbake til ørkenen. AoO1 365.2

Da Herren påla dem å dra bort fra fiendens land, satte han deres tilsyne-latende ydmykhet på prøve, og det viste seg at den ikke var ekte. De visste at de hadde syndet alvorlig da de i et anfall av sinne prøvde å drepe de to speiderne som hadde oppfordret dem til å vise lydighet. AoO1 365.3

Da de ble klar over at de hadde be-gått en fryktelig feil, ble de grepet av redsel, for de innså at det ville få skjebnesvangre følger. Deres sinn var ikke blitt forandret, og i en gitt situasjon ville de opptre på samme måte. Dette skjedde da Moses på Guds befaling påla dem å dra inn i ørkenen igjen. AoO1 365.4

Bestemmelsen om at Israel ikke skulle komme inn i Kanaan på førti år, var en bitter skuffelse for Moses og Aron, Kaleb og Josva. Likevel aksepterte de Guds avgjørelse uten å protestere. Men de som hadde klaget over Guds handlemåte og gitt uttrykk for at de ville dra tilbake til Egypt, gråt og sørget fordi de gikk glipp av de velsignelser de hadde ringeaktet. Tidligere klaget de uten grunn. Nå hadde de virkelig noe å gråte for. Hvis de hadde sørget over sin synd da de ble gjort oppmerksom på den, ville denne dommen aldri ha blitt uttalt over dem. Men nå sørget de over straffen. Sorgen var ikke uttrykk for virkelig anger, og derfor ble heller ikke dommen omgjort. AoO1 365.5

Folket gråt hele natten, men om morgenen øynet de nytt håp. De be-stemte seg for å gjøre opp for sin feige atferd. Da Gud påla dem å dra opp og innta landet, nektet de. Og da han nå bød dem å dra tilbake, var de like motvillige. Nå var de fast bestemt på å gå til angrep og innta landet. Kanskje ville Gud godta deres handlemåte og ombestemme seg! AoO1 365.6

Det var deres plikt og forrett å dra inn i landet på det tidspunktet Gud hadde bestemt. Men på grunn av innbitt trass gikk denne anledningen fra dem. Ved å hindre dem i å dra inn i Kanaan hadde Satan oppnådd sin hensikt. Stikk i strid med Guds vilje fikk han dem nå til å gjøre akkurat det som de nektet å gjøre da Gud forlangte det. AoO1 365.7

Den store bedrager vant seier ved å få dem til å gjøre opprør for annen gang. De hadde tvilt på at Gud kunne hjelpe dem til å innta Kanaan. Nå mente de å kunne klare det uten hans hjelp. «Vi har syndet mot Herren,” sa de. «Nå vil vi dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss.»1 Så forblindet var de blitt på grunn av overtredelse! Herren hadde aldri pålagt dem å dra opp og kjempe. Det var ikke hans hensikt at de skulle ta landet med våpenmakt, men ved streng lydighet mot hans påbud. AoO1 365.8

Selv om deres sinn var uforandret, hadde de måttet innrømme det syndige og tåpelige i sin opprørske handlemåte da de hørte speidernes rapport. Nå innså de verdien av den velsignelsen de så tankeløst hadde vraket. De bekjente at det var deres egen vantro som hadde stengt dem ute fra Kanaan. «Vi har syndet!” sa de. Dermed erkjente de at de selv hadde skylden, ikke Gud som de hadde anklaget for løftebrudd. Slik kom det noe godt ut av deres bekjennelse, tross alt. Selv om denne innrømmelsen ikke var noe utslag av ekte anger, tjente den likevel til å rettferdiggjøre Guds handlemåte med dem. AoO1 366.1

Herren benytter fremdeles en lig-nende fremgangsmåte for å få men-nesker til å innse hans rettferdighet og ære hans navn. Ofte hender det at be-kjennende kristne klager over måten han leder på. De ringeakter hans løf-ter, gir etter for fristelse og samarbei-der med onde engler for å krysse hans planer. Da griper Herren ofte inn slik at mennesker som kanskje ikke er drevet av sann anger, blir overbevist om sin synd og tvinges til å innrømme sin onde handlemåte og til å innse at Gud er rettferdig og god. Det er slik Gud motvirker og avslører mørkets gjerninger. AoO1 366.2

Det skjer kanskje ikke noen radikal forandring hos dem som synder. Likevel gjøres det innrømmelser som forsvarer Guds ære og renvasker dem som trofast refser det onde, men som likevel blir motarbeidet og baktalt. Slik vil det gå når Guds vrede til sist blir utøst. Når Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle, vil han også kreve alle gudløse til regnskap for alle de ugudelige gjerninger de har gjort.2 Hver eneste synder vil da innse og innrømme at dommen er rettvis. AoO1 366.3

Uten å ta hensyn til Guds dom for-beredte israelittene seg på å erobre Kanaan. De skaffet seg rustninger og krigsvåpen og følte seg sterke nok til å ta opp kampen. Men i Guds og hans sorgfulle tjeneres øyne var de sørgelig uskikket. AoO1 366.4

Førti år senere da Herren påla dem å dra opp og innta Jeriko, lovte han å gå med. Paktkisten som inneholdt hans lov, ble båret foran hæren, og de menn Herren hadde utvalgt, skulle lede fremrykningen under hans oppsyn. Med en slik ledelse kunne ingen skade dem. Stikk i strid med Guds påbud drog de nå ut for å kjempe mot fienden, uten paktkisten og uten Moses og til tross for at deres egne ledere hadde forbudt det. AoO1 366.5

Da trompetsignalet lød, skyndte Moses seg etter dem med denne ad-varsel: «Hvorfor vil dere gjøre imot Herrens ord? Dette kommer ikke til å lykkes. Gå ikke dit, for Herren er ikke midt iblant dere. Dere blir bare slått av fiendene. For der møter dere amalekittene og kanaaneerne, og da faller dere for sverd.” AoO1 366.6

Kanaaneerne hadde hørt om den mystiske makt som syntes å beskytte dette folket, og om miraklene som var skjedd for deres skyld. De samlet derfor en sterk hær for å drive invasjonshæren tilbake. Angriperne hadde ingen leder, og ingen hadde bedt Gud om seier. De hadde det desperate mål å snu skjebnen eller dø i kampen. Selv om de var uten krigserfaring, utgjorde de en stor hær, og de håpet å kunne knekke motstanden ved et overras-kelsesangrep. I overmot utfordret de fienden som ikke våget å gå til angrep. AoO1 367.1

Kanaaneerne hadde tatt stilling på et høydedrag som bare var tilgjengelig langs vanskelige fjelloverganger og en bratt og farlig skråning. Den tallrike hebreerhæren ville bare utsette seg for et desto mer knusende nederlag. AoO1 368.1

Langsomt klatret de oppover fjell-sidene der de hele tiden var utsatt for dødbringende kastevåpen. Digre steinblokker kom veltende nedover fjellsiden og farget stien med blodet fra dem som ble drept. De som utmattet nådde toppen, møtte voldsom motstand og ble drevet tilbake med store tap. AoO1 368.2

Slagmarken lå overstrødd med falne israelitter. Hæren var fullstendig til-intetgjort. Dette opprørseksperimentet endte med død og ødeleggelse. Til slutt måtte de kapitulere, og de som overlevde, vendte tilbake og gråt og bad til Herren. Men Herren hørte ikke på deres klage.3 AoO1 368.3

Dette var en klar seier for Israels fiender som skjelvende av redsel hadde ventet på den mektige hæren som nærmet seg. Nå ble de overbevist om at de kunne motstå den. Alt det de hadde hørt om de mirakuløse ting Gud hadde gjort for sitt folk, betraktet de nå som falske rykter, og de fant ingen grunn til å frykte. Israelittene hadde selv skylden for at kanaaneerne nå fikk nytt pågangsmot, noe som i høy grad vanskeliggjorde erobringen av landet. De hadde ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake og dra inn i den ørkenen der de visste at hele folket skulle få sin grav. AoO1 368.4