Alfa og Omega 1

Presteskapet

Levi-stammen ble satt til side for å gjøre tjeneste i helligdommen slik Gud hadde bestemt. I de tidligste tider var hver familiefar prest for sin husstand. På Abrahams tid ble prestetjenesten ansett som en del av førstefødselsretten. Nå utpekte Herren Levistammen til tjenesten i helligdommen i stedet for de eldste sønnene i hver enkelt familie. Dette var en spesiell anerkjennelse for troskap i tjenesten og fordi de hadde fullbyrdet hans dom da Israel sviktet og tilbad gullkalven. Men presteembetet var forbeholdt Arons familie. Aron og sønnene hans var de eneste som hadde lov til å gjøre prestetjeneste. Resten av stammen ble betrodd å føre tilsyn med helligdommen og utstyret der. De skulle hjelpe prestene i deres tjeneste. Men de måtte ikke ofre og brenne røkelse eller se på de hellige gjenstandene før disse var tildekket. AoO1 324.4

Prestene skulle bære en spesiell embetsdrakt. «Du skal lage hellige klær for din bror Aron, til ære og pryd,” hadde Gud sagt til Moses. Drakten for alminnelige prester var av hvitt lintøy som var vevd i ett stykke. Den nådde nesten til føttene og ble holdt sammen om livet av et hvitt linbelte som var brodert i blått, purpur og rodt. På hodet hadde han en turban av lerret. AoO1 324.5

Ved den brennende tornebusken ble Moses pålagt å ta av seg skoene, for han stod på hellig grunn. Prestene måtte heller ikke gå inn i helligdommen med sko på. Støvet fra skoene ville vanære det hellige stedet. Derfor skulle de la dem stå igjen i forgården når de gikk inn i helligdommen. Før de gjorde tjeneste i helligdommen el-ler ved brennofferalteret, skulle de vaske både hender og føtter. Dette var en stadig påminnelse om at all urenhet måtte fjernes fra dem som skulle tre frem for Gud. AoO1 325.1

Øversteprestens drakt var kunstferdig laget av kostbart stoff og svarte til hans høye embete. I tillegg til den vanlige prestedrakten hadde han en blå kåpe som også var vevd i ett stykke. Rundt den nedre kanten var den prydet med gullbjeller og granatepler i fiolett, purpurrødt og karmosinrødt. Utenpå hadde han en efod, et kort plagg med farger i gull, fiolett, purpurrødt, karmosinrødt og hvitt. Den ble holdt sammen av et belte i samme farger og i praktfull utførelse. Livkjortelen var uten ermer, og hvert av de gullbroderte skulderstykkene var prydet med en onyks-stein med navnene på de tolv stammene i Israel. AoO1 325.2

Over efoden var brystduken, den helligste del av prestedrakten. Den var av samme stoff som efoden. Den var firkantet og målte et spann (avstanden mellom tommelog pekefinger). Brystduken var festet til gullringer i bryststykket med en fiolett snor. Langs kanten var det forskjellige kostbare edelsteiner som tilsvarte de tolv grunnsteinene i det nye Jerusalem. Innenfor rammen var det tolv steiner innfelt i gull og ordnet i rekker på fire. Stammenes navn var gravert inn på samme måte som i steinene på skulderstykkene. AoO1 325.3

Herren hadde gitt dette påbud: «Når Aron går inn i helligdommen, skal han ved sitt hjerte bære Israelssønnenes navn på brystduken for domsavgjørelser. Således skal han stadig minne om dem for Herrens åsyn.” Slik er det når Kristus, den store øverstepresten, fremstiller sitt blod for Faderen på synderes vegne. På hjertet bærer han da navnet på ethvert angrende menneske. Vi leser i Salmenes bok: «Jeg er hjelpeløs og fattig, men Herren har omsorg for meg.»4 AoO1 325.4

På høyre og venstre side av brystspannet var det to funklende steiner som var kjent under betegnelsen urim og tummim. Ved dem ble Guds vilje åpenbart gjennom øverstepresten. Når et spørsmål ble lagt frem for Herren, og det kom et lysskjær omkring steinen til høyre, var det et tegn på Guds bifall, mens en skygge over steinen til venstre var et uttrykk for avslag eller mishag. AoO1 325.5

Til øversteprestens hodeplagg som var laget av hvitt lerret, var det med en fiolett snor festet en gullplate som haddedenne innskrift: «Helliget Herren”. Alt i forbindelse med prestenes drakt og opptreden skulle gi tilskuerne en følelse av Guds hellighet som også preget gudstjenesten, og av den renhet som krevdes av dem som skulle stille seg frem for Gud. AoO1 325.6