Alfa og Omega 1

Konflikten mellom godt og ondt

Da konfrontasjonen ble et faktum også på jorden, vant Satan igjen en tilsynelatende seier. På grunn av overtredelse ble menneskene hans fanger, og deres rike falt i erkebedragerens hender. Det så ut til at Satan hadde frie hender til å opprette sitt eget uavhengige rike og til å trosse Guds og hans Sønns myndighet. Men gjennom frelsesplanen ble det igjen mulig å komme i harmoni med Gud og lyde hans lov, slik at både mennesket og selve jorden skulle bli reddet fra den ondes makt. AoO1 308.2

Igjen led Satan nederlag, og igjen 308 benyttet han bedrag i håp om å snu ne-derlaget til seier. For å vekke den falne menneskehet til opprør, beskyldte han Gud for å være urettferdig fordi han hadde tillatt mennesket å overtre hans lov. Hvorfor tillot Gud at menneskene ble satt på prøve, slik at de syndet og brakte død og elendighet inn i verden, når han på forhånd var klar over resultatet? spurte fristeren. AoO1 308.3

Adams etterkommere glemte den langmodighet og barmhjertighet Gud viste da han gav menneskene en ny prøvetid. Uten tanke på det ufattelige og forferdelige offer som opprøret hadde kostet himmelens konge, lyttet de til fristeren og viste misnøye overfor den eneste som kunne frelse dem fra Satans ødeleggende makt. AoO1 308.4

Tusentalls mennesker i dag gjentar den samme opprørske anklagen mot Gud. De innser ikke at hvis menneskene ble fratatt sin frihet til å velge, ville de ikke lenger være fornuftsvesener, men automater. Gud ønsker ikke å tvinge vår vilje. Menneskene er skapt med full moralsk handlefrihet. I likhet med innbyggerne i alle andre bebodde verdener blir deres lojalitet satt på prøve. Men de kommer aldri i en slik situasjon at de er nødt til å gi etter for det onde. Vi blir aldri utsatt for en fristelse eller stilt på en prøve som vi ikke kan motstå. Gud la alt til rette slik at mennesket aldri skulle behøve å bli overvunnet av Satan. AoO1 308.5

Etter hvert som folketallet økte, sluttet nesten hele verden seg til opprøret. Også denne gangen så det ut som om Satan var den seirende part. Den Allmektige stanset igjen urettferdighetens fremmarsj, og ved syndfloden ble jorden renset for fordervelsen. Profeten sier: «Når de følger dine lover på jorden, lærer de rettferd, de som bor i verden. Når den ugudelige får nåde, lærer han ikke rettferd ...og ser ikke Herrens velde.»1 AoO1 309.1

Slik var tilstanden etter syndfloden. Så snart Guds straffedommer opphørte, gjorde menneskene igjen opprør mot ham. To ganger hadde verden forkastet Guds pakt og hans lover. Menneskene før storflommen og senere Noahs etterkommere prøvde å frigjøre seg fra Guds autoritet. Så sluttet Gud en pakt med Abraham og utvalgte seg et folk som skulle ta vare på hans lov. AoO1 309.2

Men straks begynte Satan å legge sine snarer for å forlede og ødelegge dette folket. Jakobs barn ble fristet til å inngå ekteskap med hedningene og dyrke deres guder. Men Josef var tro mot Gud, og hans lojalitet var et stadig vitnesbyrd om den sanne tro. For å slokke dette lyset gjorde Satan bruk av brødrenes misunnelse, slik at Josef ble solgt som slave til et hedensk land. Men Gud ledet begivenhetene på en slik måte at folket i Egypt fikk kjenn-skap til ham. I Potifars hus og i fengslet fikk Josef en opplæring som sammen med hans gudsfrykt forberedte ham for den høye posisjon som landets leder. Fra slottet nådde hans innflytelse ut i hele landet, og kunnskapen om Gud ble spredt vidt omkring. AoO1 309.3

Israelittene ble et velstående folk i Egypt, og de som var tro mot Gud, øvde stor innflytelse i vide kretser. Avgudsprestene ble urolige da de så hvordan den nye religionen vant tilslutning. Satan oppildnet dem med det fiendskap han selv nærte mot himmelens Gud, og snart satte de seg fore å slokke dette nye lyset. Prestene hadde ansvaret for tronarvingens utdanning. Det var deres innbitte motstand mot Gud og deres nidkjærhet for avgudsdyrkelsen som kom til å prege karakteren hos den fremtidige monarken, og resulterte i at hebreerne ble utsatt for grusomhet og undertrykkelse. AoO1 309.4

I løpet av de førti årene etter at Moses hadde flyktet fra Egypt, så det ut som om avgudsdyrkelsen hadde seiret. Etter som årene gikk, svant håpet hos israelittene. Både kongen og folket hoverte i sitt overmot, og de hånet Israels Gud. Denne tendensen vokste inntil den nådde sitt høydepunkt med den farao som ble konfrontert med Moses. Da hebreernes leder stilte seg frem for kongen med et budskap fra Israels Gud, var det ikke uvitenhet om den sanne Gud, men aktiv tross mot hans makt som fikk ham til å svare: «Hvem er Herren, siden jeg skal lyde ham? Jeg kjenner ikke Herren.” Faraos motstand mot Guds bud skyldtes ikke uvitenhet, men motvilje og tross. AoO1 310.1

Selv om egypterne lenge hadde for-kastet kunnskapen om Gud, gav Herren dem enda en anledning til å vende om. På Josefs tid hadde Egypt vært et fristed for Israel. Gud var blitt æret ved den vennlighet som ble vist hans folk. Den langmodige og medlidende Gud som er sen til vrede, lot nå hver av plagene få tid til å gjøre sin virkning. Forbannelsen rammet egypterne gjennom de ting de hadde tilbedt. På den måten fikk de klare vitnesbyrd om Guds makt, og alle som ville, kunne bøye seg for ham og unngå straffe-dommen. Kongens fanatiske og stridlynte holdning resulterte i at kunn-skapen om Gud bredte seg, og at mange av egypterne begynte å tjene ham. AoO1 310.2