Alfa og Omega 1

Tvil og misnøye

Fra Mara drog folket til Elim. Der fant de tolv kilder og sytti palmetrær. Her ble de i flere dager før de fortsatte til Sin-ørkenen. En måned etter at de forlot Egypt, slo de leir i ørkenen for første gang. Forrådet av mat holdt på å ta slutt. Det var sparsomt med beite i ørkenen, og dyreflokkene begynte å minke. Hvordan skulle alle disse menneskene få mat? De ble plaget av tvil og begynte å klage. Selv de fremste og folkets eldste tok del i klagemålene mot dem Gud hadde satt til å lede. «Å, om vi hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i ørkenen, for at hele denne folkemengden skal dø av sult.” AoO1 270.4

Enda hadde de ikke sultet. Deres daglige behov var blitt dekket, men de fryktet for fremtiden. De kunne ikke forstå hvordan denne store fol-kemengden skulle greie seg under rei-sen gjennom ørkenen, og i fantasien så de hvordan barna led sultedøden. AoO1 271.1

Herren tillot at de kom opp i vans-keligheter og at matforsyningen tok slutt, for at de skulle søke hjelp hos ham som hittil hadde ledet dem. Hvis de bare ville vende seg til ham når de var i nød, ville han gi dem enda flere beviser på sin kjærlighet og omsorg. Han hadde lovt at de skulle bli spart for sykdom hvis de ville leve etter hans bud. Derfor viste de syndig vantro når de mente at de selv eller barna deres ville sulte i hjel. AoO1 271.2

Herren hadde lovt å være deres Gud. De skulle være hans folk, og han ville føre dem inn i et stort og godt land. Men de var i ferd med å gi opp hver gang de møtte en hindring på veien dit. På underfull vis hadde Gud fridd dem ut av trelldommen i Egypt for å løfte dem opp og foredle dem til ære for sitt navn. Men det var nødvendig at de møtte savn og vanskeligheter. AoO1 271.3

Gud ville løfte dem opp fra nedver-digelsen og gjøre dem skikket til å fylle en ærefull plass blant nasjonene og til å bli betrodd hellige oppdrag. Hvis de hadde trodd på ham etter alt det han hadde gjort for dem, ville de med glede ha tålt ubehageligheter, savn og endog virkelig lidelse. Men de var bare villige til å stole på Herren så lenge de så beviser på hans makt. AoO1 271.4

De hadde glemt de bitre kår i Egypt, og den godhet og makt som Gud åpenbarte for å utfri dem fra trelldommen. De hadde glemt hvordan barna var blitt spart da dødsengelen slo i hjel alle førstefødte i Egypt. De hadde glemt hvordan Gud på for-underlig vis åpenbarte sin makt ved Rødehavet, hvordan de selv kunne marsjere trygt på en vei som var åpnet for dem, mens fiendehæren ble begravd i vannmassene da den forfulgte dem. De var bare opptatt av sine egne øyeblikkelige besværligheter og prøver. De burde ha sagt til hverandre: «Gud har gjort store ting for oss. Vi var slaver, men nå gjør han oss til et stort folk.” I stedet snakket de om den besværlige veien de måtte gå, og undret seg over når den slitsomme pile-grimsferden skulle ta slutt. AoO1 271.5

Historien om ørkenvandringen er blitt skrevet til gagn for Guds Israel helt til tidens slutt. Herrens handlemåte med ørkenvandrerne mens de reiste frem og tilbake og var utsatt for sult, tørst og tretthet, er full av advarsler og undervisning til hans folk gjennom alle tider. De var også vitne til de slående åpenbarelser av hans makt for å hjelpe dem. De forskjellige erfaringene folket gjennomlevde, var en skole som skulle berede dem for hjemmet de var lovt i Kanaan. Gud ønsker at hans folk i dag ydmykt og med et mottagelig sinn skal studere de prøver som det gamle Israel måtte gjennomgå, for å lære av dem å bli beredt for det himmelske Kanaan. AoO1 271.6

Mange undrer seg over israelittenes vantro og klage når de leser deres his-torie, og mener at de selv ikke ville ha vært så utakknemlige om de hadde vært i deres sted. Men når deres egen tro blir satt på prøve, selv i småting, viser de like lite tro og tålmod som det gamle Israel. Når de opplever vanskeligheter, klager de over den måten Gud benytter for å lutre dem. Selv om øyeblikkets behov blir dekket, er det mange som er uvillige til å stole på Gud for fremtiden. De lever i stadig frykt for å bli fattige, og for at barna deres skal lide nød. AoO1 272.1

Noen frykter for at det skal skje dem noe ondt, eller de gjør vanskelig-hetene større enn de i virkeligheten er, og er dermed blinde for de mange vel-signelser de burde være takknemlige for. Hindringene som kommer i deres vei, skiller dem fra Gud fordi de fører til uro og gremmelse, i stedet for å få dem til å søke hjelp hos ham som er den eneste kilden til styrke. AoO1 272.2

Er det rett av oss å vise slik vantro? Har vi grunn til å være utakknemlige og nære mistillit? Jesus er jo vår venn, hele himmelen er interessert i vårt ve og vel, og vår engstelse og frykt be-drøver Den Hellige Ånd. Vi burde ikke plage oss selv med bekymringer som bare tærer på kreftene, men som ikke hjelper oss til å utholde prøvelser. Vi burde heller ikke gi rom for mistillit til Gud, slik at det blir en hovedsak å sikre oss mot å lide nød i fremtiden, som om lykken var avhengig av jor-diske ting. AoO1 272.3

Gud ønsker ikke at hans folk skal tynges av bekymringer. Men Herren lar dem heller ikke tro at alle farer er fjernet. Han ønsker ikke å ta dem ut av den syndige og onde verden, men han viser dem et sikkert tilfluktssted. De som er trette og tynget av bekymring, får denne innbydelsen: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» Kast av det åk av angst og jordisk bekymring som dere har lagt på deres egne skuldre, og «ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile”. Vi kan finne hvile og fred i Gud når vi kaster alle våre bekymringer på ham, for han har omsorg for oss.1 AoO1 272.4

Apostelen Paulus sier: «Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den le-vende Gud.» Når vi tenker på alt det Gud har gjort for oss, burde vår tro være sterk, aktiv og utholdende. I stedet for murr og klage burde vårt hjertespråk være: «Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Min sjel, lov Herren, glem ikke alle hans velgjerninger!»2 AoO1 272.5