Alfa og Omega 1

24—Den første påsken

Da kravet om at Israel måtte bli fri, første gang ble fremsatt for kongen av Egypt, fikk han varsel om den forferdeligste av alle plagene: «Så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn. Jeg sier til deg: La min sønn fare, så han kan tjene meg! Men nekter du ham å fare, vil jeg slå i hjel din førstefødte sønn.»1 AoO1 254.1

Selv om egypterne foraktet israelit-tene, hadde Gud hedret dem ved å ut-velge dem til å ta vare på hans lov. De spesielle velsignelser og fortrinn som gjaldt dem, innbefattet at de hadde den samme forrang blant folkene som en førstefødt sønn hadde blant sine brødre. AoO1 254.2

Den straffedom som Egypt først var blitt varslet om, var den som sist skulle ramme dem. Gud er langmodig og rik på miskunn. Han har kjærlig omsorg for de skapningene han har dannet i sitt bilde. Hvis tapet av avlingen og buskapen hadde fått egypterne til å angre, ville barna deres ikke ha omkommet. Men folket hadde hårdnakket motstått Guds befaling, og nå skulle det siste slaget falle. AoO1 254.3

Moses var blitt truet med dødsstraff hvis han igjen viste seg for farao. Men et siste budskap fra Gud skulle enda lyde for den opprørske kongen, og Moses stilte seg frem for ham og kunngjorde: AoO1 254.4

«Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den eldste sønn av farao som sitter på sin trone, til den eldste sønn av trellkvinnen som står bak kvernen, og alle de førstefødte dyr i buskapen. Det skal lyde et høyt skrik i hele Egypt, som det ikke har vært maken til før og heller ikke skal bli det siden. Men ikke en hund skal gjø mot noen av israelittene, verken mot mennesker eller dyr. Slik skal dere skjønne at Herren gjor forskjell på egypterne og israelittene. Da skal alle dine menn komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, både du og hele det folk som følger deg! Og så skal jeg dra herfra.” AoO1 254.5

Før Herren fullbyrdet straffedommen gjennom Moses, orienterte han Israels folk om avreisen fra Egypt, særlig hvordan de skulle unngå å bli rammet. Hver familie — alene eller sammen med andre — skulle slakte et værlam eller et kje som var lyteløst. Med en isopkvast skulle de så stryke blodet på dørbjelken og på dørstolpene av huset. Det var for at domsengelen som kom ved midnatt, ikke skulle gå inn i huset. Samme natt skulle de spise det stekte kjøttet sammen med usyret brød og bitre urter. Moses sa at de skulle gjøre det med belte om livet, sko på føttene og stav i hånden. «Dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren.” AoO1 255.1

Og Gud sa: «For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt.” AoO1 255.2

Til minne om utfrielsen skulle det holdes en fest i Israel hvert år gjennom alle kommende slektledd. «Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig ordning skal det være for dere å feire den i slekt etter slekt.» Når de i årene som fulgte, holdt denne festen, skulle de fortelle barna sine om den store utfrielsen, slik Moses hadde pålagt dem, og de skulle si: «Det er påskeoffer til Herren, fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne med ulykke, men sparte hjemmene våre.” AoO1 255.3

Videre skulle den førstefødte av både mennesker og dyr høre Herren til. Bare mot en løsesum kunne de føres tilbake. Det skulle vitne om at de førstefødte i Egypt måtte bøte med livet, mens de førstefødte i Israel ble spart. Med rette skulle de ha vært hjemfallen til samme dom, hadde det ikke vært for sonofferet som ble brakt. «For jeg skal jo ha alle førstefødte. Den dagen jeg slo i hjel alle førstefødte i Egypt, bestemte jeg at alle førstefødte i Israel, både av mennesker og dyr, skal vies til meg. De skal høre meg til. Jeg er Herren.»2 AoO1 255.4

Etter at helligdomstjenesten var blitt innstiftet, valgte Herren Levistammen til å arbeide ved helligdommen i stedet for de førstefødte av folket. Om disse levittene sa han: «Jeg har gjort dem til min eiendom istedenfor alle israelittenes førstefødte, alt det som kommer først fra mors liv.» Men fremdeles måtte hele folket betale en løsepenge for den førstefødte sønn som en erkjennelse av Guds nåde.3 AoO1 255.5

Påsken skulle være både et minne og et forbilde. Den skulle ikke bare peke tilbake på utfrielsen fra Egypt, men også peke frem til utfrielsen fra syndens trelldomsåk som Kristus skulle fullbyrde for sitt folk. Offerlammet representerer «Guds lam” — vårt eneste håp om frelse. Apostelen sier: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.»4 AoO1 255.6

Det var ikke nok at påskelammet ble slaktet. Blodet måtte strykes på dørstolpene. Sjelen må få del i Kristi fortjeneste. Det er ikke nok at vi tror på hans død for verden. Vi må tro at han døde for hver enkelt av oss. Hver og en må tilegne seg kraften i sonofferet. AoO1 256.1

Isop-knippet som ble brukt til å stryke blodet med, var et symbol på renselse. Det ble brukt i forbindelse med renselse av spedalske og slike som hadde vært i berøring med døde. I Davids bønn kommer dette tydelig til uttrykk: «Rens meg for synd med isop, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.» Lammet skulle tilberedes i hel tilstand. Ikke et ben skulle brytes. Slik skulle heller ikke et eneste ben bli brutt når Guds lam døde for vår skyld.5 Dette viser at Kristus ble ofret helt og fullt. AoO1 256.2

Kjøttet skulle spises. Det er ikke nok at vi tror på Kristus for at vår synd skal bli tilgitt. Ved tro må vi stadig motta åndelig styrke og næring gjennom hans ord. Kristus sa: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» For å forklare hva han mente, sa han: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv.»6 AoO1 256.3

Jesus godtok sin fars lov, oppfylte den i sitt liv, kunngjorde dens innhold og åpenbarte dens velgjørende kraft. Johannes sier: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»7 AoO1 256.4

Kristi etterfølgere må få del i hans erfaring. De må ta imot og tilegne seg Guds ord så det blir drivkraften til liv og handling. Ved Kristi kraft må de bli forvandlet så de ligner ham og gjenspeiler hans natur. De må ete Guds Sønns legeme og drikke hans blod, ellers vil de ikke ha liv i seg. Kristi ånd og gjerning må bli hans etterfølgeres ånd og gjerning. AoO1 256.5

Lammet skulle spises sammen med bitre urter til minne om den bitre trell-dommen i Egypt. Når vi henter næring hos Kristus, bør det skje med et knust hjerte på grunn av vår synd. Bruken av usyret brød hadde også stor betydning. Det var uttrykkelig påbudt i loven om påskefeiringen at ingen surdeig måtte finnes hos dem under høytiden, og jødene overholdt dette strengt. På samme måte skulle syndens surdeig fjernes hos alle som ville motta næring og liv fra Kristus. Paulus skriver til menigheten i Korint: «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhets og sannhets usyrede brød.»8 AoO1 256.6

Før slavefolket kunne bli fri, måtte de vise sin tro på at utfrielsen virkelig ville finne sted. Blodets tegn måtte settes på husene, og de selv og familien deres måtte skille lag med egyp-terne og oppholde seg i sitt eget hus. AoO1 256.7

Hvis israelittene på noe punkt hadde oversett den veiledning de hadde fått, for eksempel om de hadde unnlatt å skille barna sine fra egypterne, ville de ikke ha vært trygge. Det samme ville vært tilfelle dersom de hadde latt være å stryke blodet på dørstolpene, eller om noen av familiemedlemmene hadde gått ut av huset. Det kan tenkes at noen mente at de hadde gjort alle nødvendige forberedelser, men deres godtroenhet ville ikke frelse dem. Alle familier som ikke fulgte Herrens veiledning, ville miste sin førstefødte når ødeleggeren kom. AoO1 257.1

Folket skulle vise sin tro ved lydighet. På samme måte må alle som vil bli frelst ved Kristi blods fortjeneste, innse at de selv må gjøre noe for å sikre seg frelsen. Selv om det utelukkende er Kristus som kan fri oss fra straffen for overtredelse, må vi vende om fra synd til et liv i lydighet. AoO1 257.2

Mennesket blir frelst ved tro, ikke ved gjerninger. Men troen må gi seg utslag i gjerninger. Gud har gitt sin Sønn til å dø som en soning for vår synd. Han har åpenbart sannhetens lys, veien til livet. Han har sørget for muligheter, forskrifter og privilegier. Så blir det menneskets sak å benytte seg av disse frelsende virkemidler. Mennesket må ta imot og bruke de hjelpemidler Gud har skaffet til veie, ved å være tro og lydig mot alle hans krav. AoO1 258.1

Da Moses gjentok Guds plan for å utfri Israel, sies det at folket bøyde seg og tilbad. Håpet om frihet, tanken på den fryktelige straffedommen som ventet undertrykkerne, det de måtte gjøre og tenke på i forbindelse med den plutselige avreisen — alt det-te kom til uttrykk i takknemlighet overfor den store befrieren. AoO1 258.2

Mange egyptere hadde begynt å an-erkjenne hebreernes Gud som den eneste sanne Gud. De bad nå om lov til å søke tilflukt i israelittenes hjem når domsengelen drog gjennom landet. De ble hilst hjertelig velkommen, og de lovte at de for fremtiden ville tjene Jakobs Gud og dra ut av Egypt sammen med hans folk. AoO1 259.1

Israelittene etterkom de pålegg Gud hadde gitt. I hemmelighet skyndte de seg å gjøre forberedelser til reisen. Familien var samlet, påskelammet ble slaktet, kjøttet ble stekt over ilden, det usyrede brødet og de bitre urtene ble tilberedt. Familiefaren, som var familiens prest, strøk blodet på dørstolpene og gikk så inn og var sammen med familien. I taushet skyndte de seg å spise påskelammet. De våket og bad i dyp ærefrykt, mens hjertet hos den førstefødte banket i ubeskrivelig angst, enten han var en voksen mann eller et barn. Fedre og mødre trykket sine førstefødte sønner inn til seg når de tenkte på det fryktelige som skulle skje denne nat-ten. Men ikke et eneste hus hos israe-littene ble hjemsøkt av domsengelen. Blodets tegn — tegnet på at en frelser skulle beskytte dem — var på dørene, og ødeleggeren gikk forbi. AoO1 259.2

Ved midnatt lød det et fælt skrik i Egypt, for det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen død. Alle de første-fødte i landet, fra den eldste sønn av farao til den eldste sønn av fangen i fengslet, og alle de førstefødte dyr i buskapen, ble hjemsøkt av ødelegge-ren. I hvert eneste hjem over hele Egypt var familiens stolthet blitt drept. Skrik og jamring fra sørgende mennesker fylte luften. Kongen og hans hoffmenn stod bleke og skjel-vende og var vitne til den forferdelige gru. AoO1 259.3

Farao husket hvordan han en gang hadde sagt: «Hvem er Herren, ... siden jeg skal lyde ham og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.” Nå lå hans himmelstrebende stolthet i grus. Om natten sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land, både dere og israelittene! Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om! Ta med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!” Kongens rådgivere og folket skyndte på dem for å få dem ut av landet i en fart. «Ellers dør vi alle sammen,” sa de. AoO1 259.4