Alfa og Omega 1

Jakob drar til Egypt

Jakobs sønner vendte så tilbake til faren med den gledelige nyhet at Josef enda var i live, og at han var hersker over hele Egypt. Først ble den gamle mannen overveldet. Han kunne ikke tro det han hørte. Men da han så de mange vognene og de tungt lastede dyrene, og at Benjamin var kommet tilbake, ble han overbevist. «Dette er stort!» utbrøt han begeistret. «Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil av sted og se ham før jeg dør.” AoO1 213.4

Enda en ydmykelse måtte de ti brød-rene igjennom. De tilstod nå overfor faren det bedrag og den grusomhet som i så mange år hadde forbitret livet både for ham og dem. Jakob hadde ikke mistenkt dem for en så ond handling. Men han så at alt var blitt vendt til det gode, og han tilgav sine villfarne sønner og velsignet dem. AoO1 213.5

Faren og alle sønnene var snart på vei mot Egypt med sine familier, sitt kveg og alle sine husfolk. De drog av sted med glede. Da de kom til Be’erSjeba, ofret Jakob takkoffer og bad Herren gi dem forsikring om at han ville være med dem. I et syn om natten sa Gud til ham: «Vær ikke redd for å dra til Egypt; for der vil jeg gjøre deg til et stort folk! Jeg skal selv dra med deg dit ned; og jeg skal føre deg opp igjen også.» AoO1 213.6

Forsikringen han fikk, betydde uendelig mye. Abraham hadde fått løfte om etterkommere så tallrike som stjernene, men inntil nå hadde det utvalgte folket bare økt ganske langsomt. Kanaan gav ikke muligheter til å fostre et slikt folk som var forutsagt. Landet var nemlig i hendene på sterke stammer, og disse skulle ikke bli fordrevet før i det «fjerde slektledd». Skulle Israels etterkommere bli tallrike der, måtte de enten drive ut innbyggerne eller spre seg blant dem. Det første kunne de ikke gjøre uten å gå imot Guds plan. Og hvis de blandet seg med kanaaneerne, stod de i fare for å bli forledet til avgudsdyrkelse. AoO1 213.7

Egypt derimot bød på de aller beste betingelser for en gjennomføring av Guds plan. En fruktbar og vannrik landsdel ble stilt til rådighet for dem. Her var det gode muligheter for en hurtig økning av folketallet. Dessuten ville de unngå motviljen fra egypterne på grunn av sitt yrke, for gjetere var en styggedom for egypterne. Dette ville fortsatt gjøre det mulig for dem å være et spesielt og atskilt folk, med mindre fare for å bli påvirket av avgudsdyrkelsen i Egypt. AoO1 214.1

Da de nådde frem til Egypt, drog de direkte til Gosen. Josef kjørte dit i sin embetsvogn, eskortert av et fyrstelig følge. Men han glemte den ytre prakt og sitt høye embete. En eneste tanke fylte sinnet, en eneste lengsel fikk hjertet til å banke. Da han så reisefølget som nærmet seg, kunne han ikke lenger styre lengselen som i så mange år hadde vært undertrykt. Han hoppet ut av vognen og løp bort for å hilse faren velkommen. Så kastet han seg om halsen på ham og gråt lenge i armene hans. Da sa Jakob til Josef: «Nå kan jeg gjerne dø, siden jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever.” AoO1 214.2

Josef tok med seg fem av brødrene og presenterte dem for farao, slik at de kunne få overdratt det landområdet som skulle være deres fremtidige hjem. I takknemlighet til Josef ville farao gjerne hedre dem ved å utnevne dem til embetsmenn. Men Josef som trofast tilbad Gud, prøvde å skåne brødrene mot de fristelser de ville bli utsatt for ved et hedensk hoff. Derfor rådet han dem til å fortelle kongen om deres yrke når han spurte om det. AoO1 214.3

Jakobs sønner fulgte dette rådet, og gjorde det samtidig klart at de var kommet for å oppholde seg midlertidig i landet, ikke for å slå seg ned for godt. Slik sikret de seg retten til å dra tilbake igjen om de fant det for godt. Kongen lot dem bosette seg i Gosen, «den beste delen av landet”. Ikke lenge etter ankomsten førte Josef også sin far frem for kongen. Jakob var uvant med kongelig prakt. Men ute i den majestetiske naturen hadde han samtalt med en mektigere konge. Dermed løftet han hendene og velsignet farao. AoO1 214.4

I sin første hilsen til Josef hadde Jakob snakket som om han var ferdig til å dø etter denne lykkelige slutten på så mange år i angst og sorg. Men han skulle enda få leve sytten fredelige år i Gosen. Disse årene var en lykkelig kontrast til de tidligere. Hos sine sønner så han tegn på sann anger. Familien hans hadde alle muligheter til å bli et stort folk, og i tro grep han det sikre løfte om at de i fremtiden skulle få bo i Kanaan. Selv var han omgitt av alle de tegn på omsorg som herskeren i Egypt kunne gi ham. I lykkelig samvær med den sønnen som han så lenge hadde savnet, opplevde han en stille og fredelig livskveld. AoO1 214.5