Alfa og Omega 1

Josef solgt som slave

Glad til sinns skiltes Josef fra faren. Hverken den gamle faren eller den unge sønnen hadde den fjerneste anelse om hva som skulle hende før de møttes igjen. Etter en lang reise i ensomhet nådde Josef frem til Sikem, men brødrene og saueflokkene så han ikke noe til. Da han spurte etter dem, fikk han vite at de var dratt videre til Dotan. Han hadde allerede tilbakelagt en strekning på omkring åtti kilometer, og nå hadde han mer enn tjue kilometer til foran seg. Men han glemte all tretthet og hastet videre for å treffe brødrene som han var glad i på tross av deres uvennlighet mot ham, og for å kunne bringe beskjed hjem til faren hurtigst mulig. AoO1 191.4

Brødrene så ham da han nærmet seg. Han hadde reist langt og var trett og sulten, og han trengte derfor den vennlighet og brorskjærlighet de kunne vise ham. Likevel mildnet ikke hatet mot ham. Synet av kjortelen, som var et symbol på farens kjærlighet, gjorde dem rasende. «Se, der kommer denne stordrømmeren!» ropte de hånlig. Den misunnelse og hevngjerrighet som de så lenge hadde næret, tok nå fullstendig makten over dem, og de ropte: «Nå tar vi og slår ham i hjel! Så kaster vi ham ned i en av brønnene her og sier at et villdyr har ett ham opp. Og så får vi se hva det blir av drømmene hans!» AoO1 191.5

Hadde det ikke vært for Ruben, ville de ha gjort alvor av det. Men han var imot å ta livet av broren, og foreslo at de heller skulle kaste ham levende ned i brønnen og la ham omkomme der. I sitt stille sinn hadde Ruben bestemt seg for å redde ham og sende ham tilbake til faren. Da han hadde overtalt de andre til å gå med på dette, forlot han dem, for han var redd at han ikke skulle greie å styre sine følelser og dermed røpe sin virkelige hensikt. AoO1 192.1

Josef nærmet seg uten å ane noen fare. Han var glad for at han endelig hadde funnet brødrene. Men i stedet for å bli hilst velkommen ble han skremt av de hatefulle, hevngjerrige blikkene han møtte. De grep fatt i ham og rev kjortelen av ham. Hån og trusler som haglet over ham, viste at her var det dødsens alvor. De enset ikke hans inntrengende bønner. Han var helt prisgitt disse desperate mennene. Brutalt drog de ham bort til den dype brønnen og kastet ham ned i den. Etter å ha forvisset seg om at han ikke hadde noen mulighet til å komme seg opp, overlot de ham til å dø av sult. «Så satte de seg ned for å få seg mat.» AoO1 192.2

Men noen av dem følte seg ille til mote. De fikk ikke den tilfredsstillel-sen etter hevnakten som de hadde ventet. Plutselig oppdaget de et reise-følge som nærmet seg. Det var en ka-ravane med ismaelitter fra den andre siden av Jordan på vei til Egypt med krydder og andre varer. Juda foreslo at de skulle selge Josef til disse hedenske handelsmennene i stedet for å la ham ligge og dø. På den måten ville han bli ryddet av veien uten at de fikk hans blod på samvittigheten. «Han er jo vår kjødelige bror,” sa han. Dette forslaget gikk alle med på, og øyeblikkelig drog de Josef opp av brønnen. AoO1 192.3

Da han fikk øye på kjøpmennene, gikk den forferdelige sannheten opp for ham som i et lynglimt. Å bli slave var en enda frykteligere skjebne enn døden. I angst og fortvilelse tryglet han den ene etter den andre om hjelp, men forgjeves. Noen av dem hadde en viss medynk, men de tidde stille av frykt for å bli utledd. Alle følte at de hadde gått for langt til å kunne ombe-stemme seg. Hvis de sparte Josef, ville han utvilsomt fortelle faren hva de hadde gjort, og han ville ikke se gjennom fingrene med deres grusomme fremferd mot yndlingssønnen. Derfor gjorde de seg harde som stål da han tryglet og bad dem, og overgav ham til de hedenske kjøpmennene. Karavanen drog videre og var snart ute av syne. AoO1 192.4

Da Ruben kom tilbake til brønnen, var Josef forsvunnet. I fortvilelse og selvbebreidelse rev han i stykker klærne sine. Så oppsøkte han brødrene og utbrøt: «Gutten er ikke der! Hvor skal jeg nå gjøre av meg?» Da han fikk høre om Josefs skjebne og skjønte at det var umulig å få ham til-bake, følte han seg tvunget til å gjøre felles sak med de andre for å prøve å skjule det de hadde gjort. De drepte et kje, dyppet kjortelen til Josef i blodet og tok den med hjem til faren. De sa at de hadde funnet den ute på marken, og at den kanskje tilhørte Josef. «Se etter om det ikke er kjortelen til sønnen din!» sa de. AoO1 192.5

Selv om de hadde gruet seg til dette øyeblikket, var de ikke forberedt på den hjerteskjærende fortvilelse og den grenseløse sorg de var vitne til. AoO1 194.1

«Det er min sønns kjortel,» sa Jakob, «et udyr har ett ham opp. Josef er sik-kert revet i hjel!” Forgjeves prøvde sønnene og døtrene å trøste ham. Men han flerret klærne sine, bandt sørgeplagg om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider. Tiden syntes ikke å ville lindre sorgen. «Med sorg går jeg ned til min sønn i dødsriket,» ropte han fortvilt. Sønnene var lamslått over det de hadde gjort. Men de var også redde for farens reaksjon om de tilstod. Derfor tidde de stille om udåden, som selv i deres øyne var me-get stor. AoO1 194.2