LYS FRA DET HØYE

Fellesskap i bønn, 26. mars

«De som frykter Herren, talte da sammen, og Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn.” Mal 3,16. LFDH 91.1

Hvis de kristne ville komme sammen og snakke med hverandre om Guds kjærlighet og om forløsningens dyrebare sannheter, ville deres egne hjerter bli opplivet, og de ville oppgløde hverandre. På den måten ville vi daglig lære mer om vår himmelske Far og få en ny erfaring av hans nåde. Da vil vi også få en trang til å vitne om hans kjærlighet. Når vi gjør det, vil våre egne hjerter bli oppvarmet og oppmuntret. Hvis vi tenkte på og snakket mere om Jesus, og mindre om oss selv, ville vi oppleve hans nærvær på en langt rikere måte. ⁴⁷ LFDH 91.2

Små grupper kan samles om kvelden, ved middagstider eller tidlig om morgenen for å studere Bibelen. De kan be sammen så de kan føle seg styrket, opplyst og helliggjort ved Den Hellige Ånd. . . . Hvis dere selv åpner døren for å ta imot den, vil dere få en stor velsignelse. Guds engler vil være sammen med dere. Dere vil spise av bladene på Livets tre. ⁴⁸ LFDH 91.3

Det faktum at Herren her fremstilles som en som lytter til de ord som hans vitner sier, forteller oss at Jesus er midt iblant oss. Han sier at «hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Det er ikke bare én person som alene skal vitne for Jesus, men hver enkelt som elsker Gud, skulle vitne om hvor dyrebar hans nåde og sannhet er. ⁴⁹ LFDH 91.4

Når vi ber sammen, vil våre hjerter knyttes til Gud med bånd som vil vare. Når vi åpent og modig bekjenner Kristus og i vår karakter viser hans ydmykhet, mildhet og kjærlighet, vil den skjønnhet som et hellig liv fører med seg, gjøre inntrykk på andre. ⁵⁰ LFDH 91.5

Herren vil se til dem som på denne måten taler sammen og tenker på hans navn, og han vil spare dem når den store verdensbrannen kommer. De vil være i hans øyne som dyrebare juveler. ... Det er ikke forgjeves at vi tjener Gud. Belønningen for å vie sitt liv til Guds tjeneste er uvurderlig. ⁵¹ LFDH 91.6