LYS FRA DET HØYE

Gud blir minnet om oss, 26. oktober

«Dine bønner og almisser bar steget opp til Gud, så ban er blitt minnet om deg.» Apg 10, 4. LFDH 307.1

Det er en underfull gunst for et menneske å bli rost av Gud slik Kornelius ble det. Og hva var grunnen til Guds anerkjennelse? «Dine bønner og almisser har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg.» LFDH 307.2

Verken bønner eller almisser har noen verdi i seg selv når det gjelder å anbefale synderen for Gud. Det er bare Kristi nåde, gjennom hans sonende offer, som kan fornye hjertet og gjøre vår tjeneste antagelig for Gud. Denne nåde hadde grepet Kornelius. Kristi Ånd hadde talt til ham. Jesus hadde kalt ham, og han hadde gitt etter for kallet. Han var ikke blitt oppfordret eller presset til å be og gi almisser. Han forsøkte ikke å sikre seg himmelen ved å betale denne pris. Det var en frukt av kjærlighet og takknemlighet til Gud. LFDH 307.3

Slik bønn fra et oppriktig hjerte stiger opp som røkelse for Herren. Gaver til hans sak, og hjelp til de fattige og lidende, gleder ham stort. «Det var som en duft av et offer som Gud gjerne tar imot, og som er til hans behag,» skriver Paulus om de gaver brødrene i Filippi sendte ham mens han var fange i Rom. Fil 4, 18. LFDH 307.4

Bønnen og almissene er nært knyttet til hverandre. De er uttrykk for kjærlighet til Gud og våre medmennesker. De to store prinsipper i Guds ord blir satt ut i livet, nemlig: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.» Og: «Du skal elske din neste som deg selv.” Mark 12, 30. 31. Selv om våre gaver ikke kan anbefale oss overfor Gud, eller vinne hans gunst, gir de ikke desto mindre til kjenne at vi har tatt imot Kristi nåde. De viser om vi er oppriktige i våre kjærlighetserklæringer. ³⁸ LFDH 307.5

De gaver som er en frukt av den selvfornektelse som springer ut av kjærlighet, blir fremstilt i de ord Gud talte til Kornelius. ... Hvem ønsker ikke at Gud skal bli minnet om dem? Slike handlinger er en stemme som taler til Gud på menneskers vegne, som holder våre navn friske og duftende i den himmelske helligdom. ³⁹ LFDH 307.6