LYS FRA DET HØYE

Våre talenter, 5. august

«Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem alt han eide: En gav han fem talenter, en annen to og en tredje én talent — etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.» Matt 25, 14. 15. LFDH 225.1

Lignelsen om talentene ... har en personlig anvendelse for hver mann og kvinne og for hvert barn som har forstandens gave. ... Når herren kalte sammen sine tjenere, gav han hver enkelt et spesielt arbeid. Hele Guds familie har ansvar for hvordan de bruker Herrens goder. Hvert individ, fra den minste og mest ukjente til den største og mest opphøyde, er et moralsk vesen som er utstyrt med evner som Gud krever oss til regnskap for. ... De åndelige, mentale og fysiske evner, vår innflytelse, vår stilling, det vi eier og vår evne til medfølelse, er dyrebare talenter som vi bør bruke i Mesterens sak for å frelse dem Kristus døde for. LFDH 225.2

Hvor få det er som verdsetter disse velsignelser. Hvor få det er som prøver å utnytte sitt talent og øke sin brukbarhet i verden. Herren har gitt et arbeid til hvert eneste menneske, alt etter deres evner. Han har betrodd dem så mye de kan mestre. ... Handelsmannen bør utføre sitt yrke slik at han ærer Mesteren ved sin troskap. Han bør ta sin kristentro med i alt han gjør og åpenbare Kristi ånd. Også mekanikeren bør være en flittig og trofast representant for ham som slet med livets enkle plikter i Judeas byer. . . . LFDH 225.3

De som er blitt velsignet med overlegne talenter, bør ikke undervurdere det de utretter som er mindre utrustet enn dem selv. Selv det minste tillitsverv er betrodd oss av Gud. Med Guds velsignelse kan vi fordoble det ene talent når vi bruker det trofast, og de to talenter benyttet i Kristi tjeneste vil bli økt til fire. Slik kan selv den minste tjener gå fram i styrke og brukbarhet. LFDH 225.4

Vår ærlige hensikt, vår selvfornektende innsats, alt dette blirsett, verdsatt og godtatt av Gud i himmelen. . . . Vi bør bruke vår gave i ydmykhet og tillitsfull tro og vente på oppgjørsdagen. Da har vi ingen grunn til å føle sorg eller skam. ⁵ LFDH 225.5