Jesus kommer!

Leksen om Betlehem, Dag 2

«Slik ble Kristus ofret én gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse» (Hebr 9,28). JK 15.1

Da tiden kom for Kristi fødsel, var prestene og de skriftlærde i den hellige byen, de som var betrodd Guds hellige skrifter, de kunne ha kjent igjen tegnene i tiden og forkynt løftets Messias. Profeten Mika forutsa Hans fødested (Mika 5,1); Daniel spesifiserte tiden for Hans komme (Dan 9,25). Gud overga disse profetiene til de jødiske lederne; de var uten unnskyldning hvis de ikke visste og forkynte til folket at Messias’ komme stod for døren. Deres uvitenhet var et resultat av syndig neglisjering. JK 15.2

Alle menneskene burde ha voktet og ventet slik at de kunne bli blant de første til å ønske velkommen verdens Frelser. Men, se, i Betlehem var det to utmattede reisende fra Nasarets høyder. De reiste gjennom hele den trange gatens lengde til det østlige ytterpunktet av byen, forgjeves søkende etter et sted for hvile og husly for natten. Ingen dører ble åpnet for å ta imot dem. I en stall bygget for husdyrhold fant de til slutt ly, og der ble verdens Frelser født. JK 15.3

Det er ingen ting som tyder på at Kristus var ventet, og ingen forberedelser for å ta imot livets Fyrste. Med forbauselse var den himmelske budbæreren i ferd med å returnere til himmelen med den skammelige nyheten. Da oppdager han en gruppe gjetere som holder vakt over flokken om natten, og i det de stirrer opp mot den stjernespekkede himmelen, reflekterer de over profetien om Messias’ komme til denne jorden, og de ser frem til ankomsten av verdens Frelser. Her er et følge som er klar til å motta det himmelske budskapet. Og plutselig viser Herrens engel seg, og forkynner den gode nyheten om en stor glede. JK 15.4

Åh, hvilken lekse er ikke denne vidunderlige historien om Betlehem. Hvordan den irettesetter vår vantro, vår stolthet og selvstendighet. Hvordan den advarer oss om å være vaktsomme, for at ikke vi, ved ignorant likegyldighet også mislykkes i å se tegnene i tiden, og derfor ikke kjenner vår besøkelsestid. JK 15.5