Jesus kommer!

Hjemme i det nye Jerusalem, Dag 348

«Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede” (Jes 65,18). JK 361.1

Der er det nye Jerusalem, den herliggjorte nye jordens hovedstad, «… en herlig krone i Herrens hånd, og en kongelig hodepynt i din Guds hånd» (Jes 62,3), «… som en jaspis-stein, som funklet som krystall». «Og de frelstes folkeslag skal vandre i dens lys, og kongene på jorden fører sin herlighet og ære inn i den” (Åp 21,11.24). Herren sier: «Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk …” (Jes 65,19). JK 361.2

«Og natt skal det ikke være …” i Guds by. Ingen har behov for, eller ønsker å hvile. Å gjøre Guds vilje og prise Hans navn fører ikke til tretthet. Vi skal alltid føle morgenens friskhet og den skal aldri ta slutt. «… De trenger ingen lampe og heller ikke lys fra solen, for Herren Gud gir dem lys …” (Åp 22,5). Solens lys blir erstattet av et lys som ikke er ubehagelig blendende, men som likevel langt overgår vår sols klarhet på høylys dag. Guds og Lammets herlighet fyller hele den hellige byen med lys som aldri slukner. De frelste vandrer i den solløse herligheten til en dag uten ende. JK 361.3

«Men jeg så ikke noe tempel i den, for Herren Gud, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel» (Åp 21,22). Guds folk nyter den forrett å ha uhindret samvær med Faderen og Sønnen. «For nå ser vi i et speil, i en gåte …” (1 Kor 13,12). Vi ser et speilbilde av Gud i naturen og i Hans handlemåte med mennesker; men da skal vi se Ham ansikt til ansikt, uten noe slør mellom Ham og oss. Vi skal stå foran Ham og se Hans åsyns herlighet. JK 361.4

Der skal vi erkjenne slik som vi også er kjent. Der skal den kjærligheten og medfølelsen som Gud har plantet i sjelen finne sitt sanneste og skjønneste uttrykk. Det rene fellesskapet med hellige vesener, det harmoniske sosiale livet med de salige englene og med de trofaste fra alle tider, det hellige fellesskapet som binder sammen den himmelske og den jordiske familien. Alt dette hører med til det vi skal oppleve i evigheten. JK 361.5