Jesus kommer!

Jorden flykter fra sin skaper, Dag 277

«Derfor vil Jeg la himlene skake og jorden rystes fra sitt sted, ved hærskarenes Herres vrede på Hans brennende vredes dag. Det skal bli som med en jaget gasell, og som med sauer som ingen samler …” (Jes 13,13-14). JK 290.1

Tykke skyer dekker fremdeles himmelen, men nå og da bryter solen igjennom og minner om Guds hevnende øye. Kraftige lyn flammer ut fra himmelen og innhyller jorden i flammer. Gjennom tordenens forferdelige brøl forkynner mystiske og fryktinngytende stemmer dommen over de gudløse. Det er ikke alle som forstår det som blir sagt, men for de som forkynner den falske læren, er det tydelig tale. De som for ganske kort tid siden var så hensynsløse, skrytende og utfordrende, og i sine grusomheter hoverte over Guds lovlydige folk, overveldes av forferdelse og rister av skrekk og gru. Nødropene deres overdøver elementenes bulder og brak. Onde ånder erkjenner Kristi guddommelighet og skjelver for Hans makt, mens mennesker bønnfaller om nåde og kryper skrekkslagne omkring. JK 290.2

Gjennom en rift i skyene skinner en stjerne. Glansen fra den økes firedobbelt i kontrast til mørket. Den bringer bud om håp og glede til de trofaste, vrede og strenghet til dem som har overtrådt Guds lov. De som har ofret alt for Kristus er nå i sikkerhet, som om de var skjult i Herrens bolig. De er blitt testet, og for verden og for sannhetens spottere har de vist sin troskap mot Ham som døde for dem. En vidunderlig forandring viser seg hos alle som var lojale, selv om døden truet dem. De er plutselig satt fri fra det fryktelige tyranniet, utøvd av mennesker som var kontrollert av demoner. Ansiktene deres som før var bleke, engstelige og forpinte, lyser nå av forundring, tro og kjærlighet. Stemmene deres løfter seg i jublende sang: «Gud er vår tilflukt og styrke, en hjelp i trengsler, en hjelp som er funnet overmåte stor. Derfor skal vi ikke frykte selv om jorden blir omveltet og fjellene blir kastet i havets dyp, ja, selv om havets vann bruser og sjøen går hvit, selv om fjellene skjelver når havet løfter seg” (Sal 46,2-4). JK 290.3