Jesus kommer!

Nådetidens slutt passerer ubemerket, Dag 256

«Men om tider og stunder, brødre, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere. For dere vet selv meget godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten» (1 Tess 5,1-2). JK 269.1

De rettferdige og de gudløse vil fortsatt leve på jorden i sin dødelige tilstand. Menneskene vil plante og bygge, spise og drikke, helt uvitende om at den siste ugjenkallelige domsavgjørelsen er blitt tatt i den himmelske helligdommen. Etter at Noah var gått inn i arken, før vannflommen kom, lukket Gud ham inne og stengte de ugudelige ute. Men i syv dager visste ikke folket at deres sak var avgjort. De fortsatte sitt ubekymrede nytelsessyke liv, og spottet advarslene om den forestående dommen. Jesus sier: «… Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer» (Matt 24,37). Stille og ubemerket, som en tyv ved midnatt, vil den avgjørende timen komme som markerer avgjørelsen av hvert menneskes skjebne. Tilbudet om nåde til skyldige mennesker blir da tilbaketrukket. JK 269.2

Menneskene blir hurtig lullet inn i en falsk trygghet, for bare å bli vekket av Guds harme. JK 269.3

I dommen vil Herren ved avslutningen av jordens time vandre rundt på jorden, og de fryktelige plagene vil begynne å falle. Da vil de som har foraktet Guds ord og tatt lett på det, vandre fra hav til hav og flakke fra nord til øst. De skal løpe til og fra for å søke Herrens ord, men de finner det ikke. Guds tjenere vil ha utført sin siste gjerning, sendt opp sine siste bønner og felt sine siste bitre tårer for en opprørsk menighet og et ugudelig folk. JK 269.4

Jesu øye så ned gjennom tidene da Han festet blikket på vår tid og sa: «Og du, om du bare på denne din dag hadde visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne» (Luk 19,42). Denne dagen er ennå din, du Guds menighet, som Han har betrodd sin lov. Men denne troens og prøvetidens dag er i ferd med å ta slutt. Solen går hurtig ned. Skal tro om den går ned uten at du vet «hva som tjener til din fred»? Skal den ugjenkallelige dommen være: «Men nå er det skjult for dine øyne”? JK 269.5