Herren Har Vist Meg…

Kapittel 52—Menigheten og verden blir forent

Deretter så jeg Satan rådslå med sine engler og vurdere hva de hadde oppnådd. Sant nok hadde de skremt noen redde sjeler fra å ta imot sannheten av frykt for døden. Men mange, også meget fryktsomme, hadde tatt imot sannheten. Etter at beslutningen var tatt, forlot straks all redsel og frykt dem. Når de var vitne til hvordan deres brødre møtte døden og så deres fasthet og tålmodighet, forstod de at Gud og engler hjalp dem til å holde ut slike lidelser, og deres mot og fryktløshet økte. Og når de selv ble kalt til å overgi sine egne liv, holdt de fast på troen med slik tålmodighet og fasthet at det fikk selv deres mordere til å skjelve. Satan og hans engler besluttet at det måtte finnes en mer vellykket måte å tilintetgjøre mennesker på, som ville gi bedre resultater. Til tross for at de kristne ble utsatt for lidelser, gjorde deres kompromissløshet og det lyse håpet som oppmuntret dem, den svakeste sterk. Det gjorde dem i stand til å nærme seg bålet og flammene uten frykt. De etterlignet Kristi edle holdning da han stod foran sine mordere. Ved sin urokkelighet og Guds herlighet som hvilte over dem, overbeviste de mange andre om sannheten. HH 200.1

Satan besluttet derfor at han måtte opptre på en mildere måte. Han hadde allerede forfalsket Bibelens læresetninger, og de tradisjoner som skulle komme til å ruinere millioner, holdt på å slå dype røtter. Han la bånd på sitt hat og besluttet ikke å egge sine undersåtter opp til slike bitre forfølgelser, men få menigheten til å stride innbyrdes om forskjellige tradisjoner, istedenfor den tro som en gang var overgitt til de hellige. Da det lyktes ham å få menigheten til å trakte etter verdens anerkjennelse og ære, under påskudd av at det ville være fordelaktig for den, begynte den å miste Guds velvilje. Da den unnlot å forkynne de likeframme sannheter som stengte de fornøyelsessyke og dem som elsket verden, ute av menigheten, mistet den gradvis sin kraft. HH 200.2

Menigheten er ikke lenger det spesielle og særegne folket det var under forfølgelsene. Hvor matt gullet er blitt! Så forandret som det fineste gullet er blitt! Jeg så at hvis menigheten alltid hadde bevart sin særegne, hellige karakter, ville Den Hellige Ånds kraft, som disiplene fikk, fortsatt vært med den. Den syke ville ha blitt helbredet, djevler ville ha blitt refset og kastet ut, og den ville ha vært mektig og fryktet av sine fiender. HH 201.1

Jeg så en meget stor gruppe som bekjente seg til å tro på Kristi navn, men Gud anerkjente dem ikke som sine. Han hadde ikke noe behag i dem. Satan så ut til å ta på seg en religiøs drakt og ivret svært for at folk skulle tro de var kristne. Han var til og med ivrig etter at de skulle tro på Jesus, hans korsfestelse og oppstandelse. Satan og hans engler tror fullt og fast på det selv og skjelver. Men hvis troen ikke fører til gode gjerninger og får dem som kaller seg kristne til å etterligne Kristi selvfornektende liv, blir Satan ikke urolig. For de kaller seg bare kristne i navnet, mens deres hjerte fortsatt er kjødelig. Han kan derfor bruke dem i sin tjeneste på en bedre måte enn om de ikke hadde kalt seg kristne. De skjuler sine karaktermangler under dekket av å være en kristen og lever med sin uomvendte natur, uten å undertvinge sine onde lidenskaper. Dette gir den vantro påskudd til å bebreide Kristus for deres ufullkommenheter. Det gjør at de som har en ren og ubesmittet religion, kommer i vanry. HH 201.2

Predikantene forkynner behagelige ting for å tilfredsstille kjødelige troende. De våger ikke å forkynne Jesus og Bibelens likeframme sannheter. For hvis de gjorde det, ville ikke disse kjødelige bekjennere forbli i menigheten. Men fordi mange av dem er velstående, må de få bli der, selv om de ikke er mer skikket til å være der enn Satan og hans engler. Det er akkurat slik Satan vil ha det. Man gir inntrykk av at Jesu religion er populær og ærefull i verdens øyne. Folk blir fortalt at de som bekjenner seg til troen, vil bli mer aktet av verden. En slik forkynnelse er svært forskjellig fra Jesu forkynnelse. Hans lære og verden kunne ikke komme overens. De som følger ham, må gi avkall på verden. Disse behagelige oppfatninger hadde sin opprinnelse hos Satan og hans engler. De utformet planen, kristne i navnet utførte den. Behagelige fabler ble forkynt og mottatt uten motforestillinger. Hyklere og fordekte syndere sluttet seg til menigheten. Hvis sannheten hadde blitt forkynt i sin renhet, ville den fort ha stengt ute denne klassen. Men det var ingen forskjell mellom Kristi bekjennende etterfølgere og verden. Jeg så at hvis det falske dekket hadde blitt revet bort fra menighetens medlemmer, ville det ha avslørt slik synd, ondskap og fordervelse at det mest saktmodige Guds barn ikke ville ha nølt med å kalle disse bekjennende kristne ved deres rette navn: Barn av sin far, djevelen. For de gjorde hans gjerninger. HH 201.3

Jesus og hele den himmelske hær så med avsky på det som skjedde. Likevel hadde Gud et budskap til menigheten som var dyrebart og viktig. Hvis det ble tatt imot, ville det føre til en gjennomgripende reformasjon av menigheten. Det ville vekke det levende vitnesbyrdet til livet igjen og rense ut hyklere og syndere, så menigheten igjen kunne oppnå Guds velvilje. HH 202.1