Herren Har Vist Meg…

Kapittel 3—Beseglingen av de 144 000

Ved begynnelsen av den hellige sabbaten, den 5. januar 1849, var vi samlet til bønn hos bror Beldens familie i Rocky Hill, Connecticut, da Den Hellige Ånd kom over oss. Jeg ble i et syn ført til Det aller-helligste, hvor jeg så Jesus som framdeles gikk i forbønn for Israel. På kanten av kjortelen hans var en bjelle og et granateple. Da så jeg at Jesus ikke ville gå ut av Det aller-helligste før enhver sak var avgjort, enten til frelse eller fortapelse, og at Guds vrede ikke ville komme før Jesus hadde avsluttet sin gjerning i Det aller-helligste, tatt av seg sin prestedrakt og ikledt seg hevnens klær. Da vil Jesus forlate sin plass som mellommann mellom Faderen og mennesket, og Gud vil ikke lenger tie, men slippe løs sin vrede over dem som har forkastet hans ord. Jeg så at nasjonenes vrede, Guds vrede og tiden for å dømme de døde, var tydelig atskilte begivenheter. Den ene fulgte etter den andre, og at Mikael ikke hadde stått opp, og at den trengselstid som aldri før har vært maken til, ennå ikke hadde begynt. Nasjonene holder nå på å bli vrede, men når vår yppersteprest har avsluttet sin gjerning i helligdommen, vil han stå opp, ta på seg hevnens klesdrakt, og da vil de syv siste plager bli sluppet løs. HH 25.1

Jeg så at de fire engler ville holde de fire vinder inntil Jesu gjerning i helligdommen var avsluttet, og da vil de syv siste plager komme. Disse plagene gjorde de ugudelige rasende på de rettferdige. De trodde at vi hadde brakt Guds straffedommer over dem, og at plagene ville ta slutt hvis de fjernet oss fra jorden. En befaling om å drepe de hellige ble sent ut, noe som fikk dem til dag og natt å bønnfalle om å bli befridd. Dette var Jakobs trengselstid. Da ropte alle de hellige i angst, og de ble befridd ved Guds røst. De 144 000 jublet. Ansiktene deres lyste av Guds herlighet. Da fikk jeg se en gruppe som hylte i redsel. På klærne deres sto skrevet med store bokstaver: “Du er blitt veid på vekten og funnet for lett”. Jeg spurte hvem denne gruppen var. Engelen sa: “Dette er de som en gang har holdt sabbaten og er falt fra.” Jeg hørte dem rope med høy røst: “Vi har trodd på ditt komme og forkynt det med kraft.” Og mens de talte falt blikkene på det som var skrevet på klesdrakten deres. Da jamret de høyt. Jeg så at de hadde drukket av de dype vann og gjort det som var igjen grumset med føttene, det vil si: ikke holdt sabbaten. Det var grunnen til at de var veid på vektskålen og funnet for lette. HH 25.2

Min ledsagende engel rettet på nytt min oppmerksomhet til byen, hvor jeg så fire engler fly mot byens port. De hadde nettopp vist sine gylne kort fram for engelen ved porten, da jeg så en engel raskt fly fra den strålende herligheten mens han ropte med høy røst til de andre englene, samtidig som han viftet med noe i hånden. Jeg spurte min ledsagende engel om en forklaring på det jeg så. Han fortalte meg at jeg ikke kunne se mer da, men at han snart ville vise meg betydningen av de tingene jeg hadde sett. HH 26.1

På sabbatsettermiddagen var en av oss syke. Han ønsket forbønn for å kunne bli helbredet. Vi henvendte oss alle til Den store lege, som aldri har kommet til kort. Da den legende kraften kom ned så den syke ble helbredet, kom Ånden over meg. Jeg fikk et syn. HH 26.2

Jeg så fire engler som hadde et oppdrag å utføre på jorden, og de var på vei til å fullføre det. Jesus var kledd i prestedrakt. Han så med medynk på sin trofaste rest, så løftet han hånden og ropte med en stemme full av medynk: “Mitt blod, Far, mitt blod, mitt blod, mitt blod!” Da så jeg et usedvanlig strålende lys komme fra Gud, som satt på den store hvite tronen. Det omhyllet Jesus. Deretter så jeg en engel som på Jesu befaling raskt fløy til de fire engler som hadde et oppdrag å utføre på jorden, idet den viftet med noe i hånden og ropte med høy røst: “Vent! Vent! Vent! Vent inntil Guds tjenere er beseglet i sine panner.” HH 26.3

Jeg spurte min ledsagende engel om meningen med det jeg hadde hørt og hva de fire engler var i ferd med å utføre. Han fortalte meg at Gud hadde holdt maktene tilbake, og at han ga sine engler kontroll over hendelser på jorden. Gud hadde gitt de fire engler makt til å holde de fire vinder tilbake, og de var i ferd med å slippe dem løs. Mens de var i ferd med å gjøre dette, så de fire vinder kunne begynne å blåse, hadde Jesu barmhjertige øyne betraktet den trofaste resten som ikke var beseglet. Han hadde løftet hendene opp til Faderen og bønnfalt ham, for han hadde ofret sitt blod for dem. Da hadde en annen engel fått i oppdrag å fly raskt til de fire engler. De ble bedt om å holde igjen, inntil Guds tjenere var beseglet i sine panner med den levende Guds segl. HH 27.1