Herren Har Vist Meg…

Kapittel 32—Satans fall

Satan var en gang en æret engel i himmelen, nest etter Kristus i rang. Ansiktstrekkene hans utstrålte, som de andre englers, glede og vennlighet. Pannen var høy og bred og vitnet om stor intelligens. Skikkelsen var fullkommen, holdningen edel og majestetisk. Men da Gud sa til sin Sønn: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1 Mos 1,26), ble Satan misunnelig på Jesus. Han ønsket å bli tatt med på råd i forbindelse med skapelsen av mennesket og fordi han ikke ble det, ble han fylt av misunnelse, sjalusi og hat. Han higet etter å oppnå den høyeste ære i himmelen nest etter Gud. HH 120.1

Inntil da hadde hele himmelen vært velordnet, harmonisk, og i fullkommen lydighet mot Guds regjering. Det var den største synd å gjøre opprør mot hans orden og vilje. Hele himmelen så ut til å være i røre. Englene ble stilt opp i kompanier, med en høyere lederengel i spissen for hver divisjon. Satan, ivrig etter å opphøye seg selv og uvillig til å bøye seg for Jesu autoritet, spredte falske anklager mot Guds regjering. Noen av englene sympatiserte med Satan i hans opprør, mens andre med styrke forsvarte Guds ære og visdom i å gi sin Sønn slik myndighet. Det ble strid blant englene. Satan og hans sympatisører agiterte for å reformere Guds regjering. De ønsket å se inn i hans uransakelige visdom og få rede på hans hensikt med å opphøye Jesus og utstyre ham med en slik ubegrenset makt og myndighet. De gjorde opprør mot Sønnens autoritet. Hele himmelens hær ble kalt sammen til et møte med Faderen, slik at den enkeltes sak kunne bli avgjort. Der ble det vedtatt at Satan skulle kastes ut av himmelen sammen med alle de englene som hadde fulgt ham i opprøret. Da ble det strid i himmelen. Engler deltok i kampen. Satan forsøkte å seire over Guds Sønn og over dem som var lydige mot hans vilje. Men de gode og trofaste englene seiret, og Satan ble drevet ut av himmelen sammen med sine tilhengere. HH 120.2

Etter at Satan og dem som han hadde tatt med seg i fallet, var drevet ut av himmelen, innså han at han for alltid hadde gått glipp av den rene og herlige tilværelsen. Da angret han og ønsket å få komme tilbake til himmelen. Han var villig til å godta en hvilken som helst plass og en hvilken som helst stilling som måtte bli tildelt ham. Men nei, himmelen måtte ikke bli utsatt for fare. Hele himmelen kunne bli ødelagt hvis han skulle bli tatt tilbake, for synden oppstod med ham, og spiren til opprør var i ham. Både han og hans tilhengere gråt og tryglet om å få tilbake Guds velvilje. Men deres synd, deres hat, misunnelse og sjalusi, hadde vært så stor at Gud ikke kunne stryke synden ut. Den må bestå til den får sin endelige straff. HH 121.1

Da Satan omsider ble helt klar over at det ikke var mulig å oppnå Guds velvilje, begynte hans ondskap og hat å komme for dagen. Han rådslo sammen med sine engler, og en plan ble lagt for å fortsette og motarbeide Guds regjering. Da Adam og Eva ble satt til å bo i den vakre hagen, la Satan planer for å tilintetgjøre dem. Det var ikke mulig å frata dette lykkelige paret lykken deres så lenge de adlød Gud. Satan var ikke i stand til å utøve sin makt over dem, med mindre de først var ulydig mot Gud og mistet hans velvilje. En plan måtte derfor legges for å få dem til å bli ulydige, så de kunne pådra seg Guds misnøye og komme mer direkte under Satan og hans englers innflytelse. Det ble vedtatt at Satan skulle opptre i en annen skikkelse og vise en påtatt interesse for mennesket. Han skulle så tvil om Guds ærlighet og skape usikkerhet om Gud virkelig mente det han sa. Deretter ville han gjøre dem nysgjerrige og lede dem til å forsøke å se inn i Guds uransakelige planer, den samme synden Satan hadde gjort seg skyldig i, og stille spørsmålstegn ved hvorfor man ikke fikk lov til å spise av kunnskapens tre. HH 121.2