Kristus vår Frelser

Kapittel 30—Kristi gjenkomst

Alle skal se ham — Når I ser alt dette — .Eders forløsning stunder til

Vår Frelser skal komme igjen. Før han forlot disiplene sine her på jorden, gav han dem løfte om dette. «Eders hjerte forferdes ikke,» sa han. «Tro på Gud og tro på meg! I min Faders hus er det mange rom. . . . Jeg går bort for å berede eder sted; og når jeg er gått bort og har beredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til meg, forat også I skal være der jeg er.» Joh. 14, 1 — 3. KF 157.1

Han lot dem ikke være i uvitenhet om måten han skulde komme på. «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn.» Matt. 25, 31. 32. KF 157.2

Han advarte dem mot å bli forført. «Om de da sier til eder: Se, han er ute i ørkenen, da gå ikke der ut; se, han er inne i kammerne, da tro det ikke! For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, således skal Menneskesønnens komme være.» Matt. 24, 26. 27. KF 157.3

Denne advarsel gjelder oss. Det er falske lærere i dag som sier: «Se, han er ute i ørkenen,» og tusener er drevet ut i ørkenen i håp om å finne Kristus. KF 157.4

Og tusener som gir seg ut for å ha samkvem med de dødes ånder, roper ut: «Se, han er inne i kammerne. » Det er selve spiritismens påstand. Men Kristus sier: «Tro det ikke! For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, således skal Menneskesønnens komme være.» KF 157.5

Da Kristus var fart opp til himmelen, sa englene til disiplene at han skulde «komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen». Ap. gj. 1, 11. Han for opp legemlig, og de så ham da han forlot dem, og en sky tok ham bort fra deres øyne, og han skal komme igjen på en stor hvit sky, og «hvert øye skal se ham». Åp. 1, 7. KF 158.1

Selve dagen og timen for hans komme er ikke åpenbart. Kristus sier til disiplene at han selv ikke kunde fortelle dem dagen eller timen for hans annet komme, men han nevnte enkelte begivenheter som skulde vise dem når hans komme var hær. KF 158.2

«Det skal skje tegn», «i sol og måne og stjerner». Luk. 21, 25. Og han fortalte det enda tydeligere. «Solen [skal] bli formørket, og månen ikke gi sitt skinn, og stjernene falle ned fra himmelen.» Matt. 24, 29. KF 158.3

«På jorden,» sa han, «skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser, mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike.» Luk. 21, 25. 26. KF 158.4

«Og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og megen herlighet. Og han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.» Matt. 24, 30. 31. KF 158.5

Og så føyer han til: «Lær en liknelse av fikentreet: Så snart det kommer saft i dets grener og dets blader springer ut, da vet I at sommeren er nær; således skal også I, når I ser alt dette, vite at han er nær for døren.» Matt. 24, 32. 33. KF 158.6

Kristus har gitt oss tegn på sitt komme. Han sier at vi kan vite når han er nær for døren. Når trærne skyter knopper om våren, vet vi at sommeren er nær. Likeså sikkert kan vi vite at Kristi komme er nær når vi ser tegn i sol, måne og stjerner. KF 158.7

Disse tegnene har vist seg. Den 19. mai 1780 ble solen formørket. I historien går denne dagen under navn av «Den mørke dag». I den østlige delen av Nord-Amerika var mørket så tett at folk mange steder måtte tenne lampen ved middagstider, og enda det var fullmåne, gav månen ikke noe lys før etter midnatt. Mange trodde at dommedag var kommet. Ingen tilfredsstillende grunn for dette unaturlige mørke er noen gang blitt gitt utenom disse ordene av Kristus selv. Det at solen og månen ble formørket, var et tegn på hans komme. KF 158.8

Den 13. november 1833 skjedde det mest forunderlige stjernefall mennesker noen gang har vært vitne til. Igjen var det tusener som trodde at dommedag var kommet. KF 159.1

Siden den tid har jordskjelv, orkaner, flodbølger, pest, hungersnød og ødeleggelser ved ild og flom stadig tiltatt. Alt dette så vel som engstelse hos folkene vitner om at Herrens komme er nær. Om dem som så disse tegnene, sa han: «Denne slekt skal ingenlunde forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.» Matt. 24, 34. 35. KF 159.2

«Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen dem som så disse tegnene, sa han: «Denne slekt skal ingenlunde forvi alltid være med Herren. Trøst da hverandre med disse ord!» 1 Tess. 4, 16 — 18. KF 159.3

Kristus skal komme igjen. Han skal komme i skyen med stor herlighet. En stor skare av lysende engler følger ham. Han kommer for å vekke opp de døde og forvandle de levende hellige fra herlighet til herlighet. KF 159.4

Han kommer for å hedre dem som har elsket ham og holdt hans bud, og for å ta dem hjem til seg. Han har ikke glemt dem eller sitt løfte til dem. Det skal bli en gjenforening av familier. Når vi betrakter de dødes trekk for siste gang, kan vi vende tankene våre til den herlige morgen da Guds basun skal lyde, og «de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles», 1 Kor. 15, 52. KF 159.5

Tiden er nær. Bare en kort stund til, så skal vi se Kongen i hans skjønnhet. Bare en kort stund til, så skal han tørke bort hver tåre av våre øyne. Bare en kort stund til, så skal han stille oss «lyteløse fram for sin herlighet i fryd». Jud. 24. KF 160.1

Da han gav oss disse tegnene på hans komme, sa han videre: «Når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.» Luk. 21, 28. KF 160.2

Det er i\ke flere veier som fører til himmelen. Hver og en kan ikke velge sin egen vei. Jesus sa: «Jeg er veien, . . . ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Helt siden den første evangeliske preken ble holdt, helt siden det i Edens hage ble erklært at kvinnens ætt skulde knuse slangens hode, har Kristus vært veien, sannheten og livet. Han var veien da Adam levde og da Abel utgjøt blodet fra det lammet han hadde slaktet, som forestilte Gjenløserens blod. Kristus var veien patriarkene og profetene ble frelst ved. Og han er den eneste veien som fører oss til Gud. KF 160.3