Veiledning For Menigheten, 3. bd.

Kapittel 4—Kristus i hele Bibelen

Kristi, den korsfestede frelsers makt til å gi evig liv bør fremholdes for folket. Vi bør vise dem at Det gamle testamente likså virkelig er en fremstilling av evangeliet i forbilder som Det nye testamente er en fremstilling av evangeliet i dets utfoldende kraft. Det nye testamente fremholder ikke en ny religion, og Det gamle testamente fremholder ikke en religion som skal avløses av Det nye. Det nye testamente er bare videreføringen og utfoldelsen av Det gamle. Abel trodde på Kristus og ble like sikkert frelst ved hans kraft som Peter og Paulus ble det. Enok var en Kristi representant like sikkert som den elskede disippel Johannes. Enok vandret med Gud, og man fant ham ikke mer, fordi Gud tok ham bort. Budskapet om Kristi annet komme ble betrodd ham. «Disse var det også Enok, den syvende fra Adam, spådde om da han sa: Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom.» Juda 14, 15. Det budskap Enok forkynte, og hans bortrykking til himmelen var et overbevisende vitnesbyrd for alle som levde på hans tid. Disse kjensgjerninger var et argument som Metusalem og Noah kunne bruke med styrke for å vise at de rettferdige kunne forvandles. VFM3 36.1

Den Gud som vandret med Enok, var vår Herre og Frelser Jesus Kristus. Han var verdens lys den gang akkurat som han er det nå. De som levde den gang, manglet ikke lærere som kunne undervise dem om livets vei, for Noah og Enok var kristne. Den tredje Mosebok inneholder evangeliet i forbilder. Det kreves ubetinget lydighet nå som den gang. Hvor viktig er det ikke at vi forstår betydningen av dette ord! VFM3 36.2

Noen spør: Hva er årsaken til den sløve tilstanden i menigheten? Svaret er: Vi tillater at våre tanker blir ledet bort fra Ordet. Dersom Guds Ord ble føde for sjelen, og dersom det ble behandlet med aktelse og ærbødighet, ville det ikke være nødvendig med de mange og gjentatte vitnesbyrdene som blir båret fram. Skriftens enkle erklæring ville bli tatt imot og etterlevd. VFM3 36.3

1900 — «Testimonies», VI, side 392—393. VFM3 36.4