Veiledning For Menigheten, 3. bd.

De klagende

«Eders ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Og I sier: Hva har vi sagt oss imellom mot deg? I har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld? Og nå priser vi de overmodige lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har likevel sloppet fri.» Mal. 3, 13—15. De som holder tilbake det som tilhører Gud, kommer med disse klagene. Herren oppfordrer dem til å prøve ham ved å bringe sin tiende til hans forrådshus og se om han ikke vil utøse en velsignelse over dem. Men de er gjenstridige i sine hjerter og klager mot Gud. På samme tid bedrar de ham og forgriper seg på hans gods. Når deres synd blir stilt fram for dem, sier de: Jeg har hatt motgang, min avling har vært dårlig, mens de ugudelige har hatt det godt. Det lønner seg ikke å følge Herrens råd. VFM3 34.1

Men Gud ønsker ikke at noen skal gå sørgmodige for hans ansikt. De som på den måten fører klage mot Gud, er selv skyld i sin motgang. De har bedratt Gud, og hans sak er blitt hindret fordi de pengene som skulle ha strømmet inn i hans forrådshus, er blitt brukt til egennyttige formål. De viste sin ulydighet mot Gud ved å la være å gjennomføre den plan han hadde stilt opp. Når Gud ga dem fremgang og de ble bedt om å gi ham hans del, rystet de på hodet og kunne ikke innse at det var deres plikt. De lukket forstandens øyne for ikke å se. De holdt Herrens penger tilbake og hindret det verk som etter hans hensikt skulle ha vært utført. Gud ble ikke æret ved den bruk som ble gjort av det gods som var betrodd dem. Derfor lot han forbannelsen ramme dem, og han tillot ødeleggeren å tilintetgjøre deres frukter og å bringe ulykke over dem. VFM3 34.2