Veiledning For Menigheten, 3. bd.

Skriftens vitnesbyrd

Skriften antyder klart forholdet mellom Gud og Kristus, og den påviser likså klart personligheten og individualiteten hos dem begge. VFM3 209.2

«Etterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, han som er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvem av englene har han noen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være meg en sønn?» Heb. 1, 1—5. VFM3 209.3

Gud er Kristi Fader. Kristus er Guds Sønn. Kristus har fått en opphøyet stilling. Han er gjort likestillet med Faderen. Gud åpenbarer alle sine rådsslutninger for sin Sønn. VFM3 209.4

Jesus sa til jødene: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider. . . . Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør; for det han gjør, det gjør Sønnen likeså; for Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør.» Joh. 5, 17—20. VFM3 209.5

Denne enheten kommer også til uttrykk i det syttende kapitel hos Johannes, i den bønnen Kristus holder for sine disipler: VFM3 209.6

«Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, forat de skal være ett, liksom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, forat de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, liksom du har elsket meg.» Joh. 17, 20-23. VFM3 209.7

Vidunderlige ord! Den enheten som råder mellom Kristus og hans disipler, ødelegger ikke personligheten hos noen av dem. De er ett i hensikt, i sinn og i karakter. Det er på denne måten Gud og Kristus er ett. ... VFM3 210.1