Veiledning For Menigheten, 3. bd.

De ærer ikke Gud

Han som ser inn under overflaten og som leser alle menneskers hjerter, sier om dem som har hatt stort lys: «De føler seg ikke plaget og forbauset over sin moralske og åndelige tilstand.» «Liksom de har valt sine egne veier og deres sjel har behag i deres vederstyggeligheter, så vil jeg velge å gjøre ondt imot dem, og det de frykter for, vil jeg la komme over dem, fordi jeg ropte, men ingen svarte, jeg talte, men de hørte ikke, de gjorde det som ondt var i mine øyne, og valte det jeg ikke hadde behag i.» «Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen,» «fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst», men har hatt «velbehag i urettferdigheten». Es. 66, 3. 4; 2 Tess. 2, 11. 10. 12. VFM3 199.4

Den himmelske lærer spør: «Hvilken større villfarelse kan bedra sinnet enn den påstanden at dere bygger på den rette grunnvollen og at Gud godkjenner deres handlinger, når dere i virkeligheten gjør meget som er i samsvar med verdslig fremgangsmåte og synder mot Jehova? Å, det er et stort bedrag, en listig forførelse som tar sinnet i eie når mennesker som engang har kjent sannheten, forveksler gudfryktighetens skinn med dens ånd og kraft, og når de mener at de er rike og har vunnet rikdom og ikke mangler noe, mens de i virkeligheten mangler alt.» VFM3 200.1

Gud har ikke forandret seg overfor sine trofaste tjenere som bevarer sine klær uplettet. Men mange roper: «Fred og trygghet», når ødeleggelsen plutselig kommer over dem. Dersom det ikke skjer en grundig omvendelse, dersom menneskene ikke ydmyker sine hjerter ved å bekjenne og ta imot sannheten slik som den er i Jesus, vil de aldri kunne gå inn i himmelen. Når det engang skjer en renselse i våre rekker, vil vi ikke lenger hvile i makelighet og rose oss av å være rike og ha overflod og ingenting mangle. VFM3 200.2

Hvem kan med sannhet si: «Vårt gull er prøvd i ilden, og våre klær er uplettet av verden»? Jeg så vår Lærer peke på de såkalte rettferdiges kledebon. Idet han rev dem av, blottet han besmittelsen innenfor. Så sa han til meg: «Kan du ikke se hvordan de i innbilskhet har hyllet besmittelsen og råttenskapen inn i sin karakter? At «den er blitt til en horkvinne, den trofaste by!» [Es. 1, 21.] Min Faders hus er blitt til et handelssted, et sted som guddommelig nærvær og herlighet er veket bort fra. Av den grunn er det svakhet, og styrken mangler.» VFM3 200.3