Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Sømmelighet og dannet oppførsel

Det smerter meg ofte når jeg trer inn i det hus der Gud blir tilbedt, å se hvor uordentlig både menn og kvinner kler seg. Dersom den utvortes påkledning var et bilde på hjertet og karakteren, var det iallfall ikke noe himmelsk ved den. De har ingen sann forståelse av den orden, den sømmelighet og den dannede oppførsel som Gud krever av dem som kommer fram for hans ansikt for å tilbe ham. Hva slags inntrykk gjør dette på de ikke-troende og på de unge som er skarpe til å skjelne og til å dra sine slutninger? VM2 164.1

I manges sinn knytter det seg ikke mer hellige tanker til Guds hus enn til det mest alminnelige sted. Mange går inn i møtelokalet med hatten på og med sølete, skitne klær. Slike mennesker innser ikke at de skal komme sammen med Gud og hellige engler. Det bør inntreffe en radikal forandring på dette område overalt i våre menigheter. Predikantene selv trenger til å få en høyere forståelse og til å være mer fintfølende i denne retning. Dette er en side av verket som i sørgelig grad er blitt forsømt. På grunn av uærbødighet i innstilling, i klesdrakt og oppførsel og på grunn av mangel på en andektig sinnsinnstilling har Gud ofte vendt sitt ansikt bort fra dem som kom sammen for å tilbe ham. Alle burde undervises om at de bør være sømmelige, renslige og ordentlige når det gjelder klærne, men ikke derfor gå over til en utvortes prydelse som slett ikke passer seg i helligdommen. Ingen bør kle seg for å stille seg til skue, for dette fører bare til mangel på ærbødighet. Folkets oppmerksomhet blir ofte opptatt med denne eller hin fine påkledning, og da kan det komme inn tanker som ikke burde få rom i hjertene hos dem som tilber. Gud skal være det emne tanken er opptatt med, og han må være målet for vår tilbedelse. Alt som leder sinnet bort fra den høytidelige, hellige tjeneste, er til anstøt for ham. Enhver tilsmykning med sløyfer og bånd, folder og fjær, samt med smykker av gull og sølv er en slags avgudsdyrkelse som slett ikke passer seg i den hellige gudstjenesten hvor alle de som tilber, bare bør ha Guds ære i tanke. VM2 164.2

Alt som har med påkledning å gjøre, bør en nøye gi akt på og strengt rette seg etter Bibelens bud. Moten har vært den gudinne som har hersket over verden utenfor, og den får også ofte innpass i menigheten. Menigheten bør gjøre Guds Ord til sin rettesnor, og foreldre bør nøye tenke over dette emne. Når de legger merke til at barna viser tilbøyelighet til å følge verdslige moter, bør de, slik som Abraham gjorde, resolutt by sin husstand etter seg. Istedenfor å la dem slutte seg til verden, bør de forene dem med Gud. Ingen må vanære Gud med prangende påkledning. Gud og englene er til stede. Den hellige i Israel har talt ved sin apostel: “Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletninger og påhengte gullsmykker eller kledebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.” 1 Pet. 3, 3. 4. VM2 164.3