Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Etter gudstjenesten

Når velsignelsen blir lyst, bør alle være stille som om de var redde for å miste Kristi fred. Alle bør gå ut uten å trenge seg fram og uten høyrøstet tale, men med en følelse av at de er for Guds ansikt, at hans øyne hviler på dem og at de må opptre som om de var i hans synlige nærvær. Stans ikke i gangene for å samtale eller passiare og på den måten stenge veien så at andre ikke kan komme ut. Møtestedet bør betraktes med en hellig ærefrykt. Vi må ikke gjøre det til et sted hvor vi treffer gamle venner, og lar samtalen komme inn på dagligdagse emner og verdslige forretninger. Slikt bør holdes utenfor Guds hus. Gud og engler er blitt vanæret ved den uhemmede latter og støyende skrapingen med føttene som man kan høre enkelte steder. VM2 160.2

Foreldre, løft kristendommens banner høyt i deres barns bevissthet. Hjelp dem til å flette Jesus inn i sin erfaring. Lær dem til å få den største ærbødighet for Guds hus og å forstå at når de kommer inn i Herrens hus, bør det skje med hjerter som blir bløtgjort og behersket av tanker som disse: “Gud er her. Dette er hans hus. Jeg må ha rene tanker og de edleste hensikter. Jeg må ikke eie noen stolthet, misunnelse, avind, ond mistanke, hat eller falskhet i hjertet, for jeg trer inn for den hellige Guds ansikt. Dette er stedet der Gud møter med sitt folk og velsigner dem. Den Høye og Hellige som bor i evigheten, ser på meg, ransaker mitt hjerte og leser de lønnligste tanker og handlinger i mitt liv.” VM2 160.3