Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 17—Pris Herren

“Alt som har ånde, love Herren! ” Sal. 150, 6. Har noen av oss tenkt nok over hvor meget vi har å være takknemlige for? Tenker vi på at Herrens miskunnhet er ny hver morgen og at hans trofasthet ikke svikter? Erkjenner vi vår avhengighet av ham, og gir vi uttrykk for takknemlighet for alle hans velgjerninger? Tvert imot, vi glemmer altfor ofte at “all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader”. Jak. 1, 17. VM2 89.1

Hvor ofte hender det ikke at de som kan glede seg ved en god helse, glemmer den vidunderlige miskunnhet som fortsatt kommer til dem dag etter dag og år etter år! De kommer ikke med noen takksigelse til Gud for alle hans velgjerninger. Men når sykdom melder seg, kommer de til å tenke på Gud. Det sterke ønske om helbredelse leder til alvorlig bønn, og dette er riktig. Gud er vår tilflukt når vi er syke så vel som når vi er friske. Men mange overlater ikke sin sak til ham. Ved sin bekymring angående seg selv er de selv årsak til sykdom og svakhet. Dersom de ville holde opp med å være bekymret og heve seg over nedtrykthet og tungsinn, ville de være mer sikre på helbredelse. De bør med takknemlighet huske på hvor lenge de nøt sunnhetens velsignelse. Og dersom de igjen skulle nå opp til denne kostelige gaven, bør de ikke glemme at de stiller seg under nye forpliktelser overfor Skaperen. Da de ti spedalske ble helbredet, vendte bare en tilbake for å finne Jesus og gi ham ære. La oss ikke ligne de ni utakknemlige som var uberørt av Guds miskunnhet. VM2 89.2

Gud er kjærlighet. Han har omsorg for de skapninger han har dannet. “Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.” Sal. 103, 13. “Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn. ” 1 Joh. 3, 1. Hvilken dyrebar forrett er det ikke at vi kan være sønner og døtre av den høyeste, vi kan være Guds arvinger og Kristi medarvinger! La oss VM2 89.3

1885 — “Testimonies”, V, side 315-319. derfor ikke være bekymret og sørge over at vi ikke er fri for skuffelser og trengsler her i livet. VM2 89.4

Dersom vi ved Guds forsyn skulle kalles til å gå gjennom prøvelser, så la oss ta imot korset og drikke den bitre kalken mens vi husker på at det er Faderens hånd som holder den opp til våre leper. La oss stole på ham i mørke så vel som i lyse dager. Kan vi ikke tro at han bare vil gjøre med oss det som tjener oss til gode? “Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?” Rom. 8, 32. Hvordan kan vi, endog i trengselens natt, unnlate å løfte våre hjerter og vår røst opp til ham i takknemlig pris når vi tenker på den kjærlighet til oss som fant sitt uttrykk på Golgatas kors? VM2 90.1

Hvilket emne for betraktning er ikke det offer Jesus brakte for fortapte syndere! “Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” Es. 53, 5. Hvordan skal vi kunne vurdere de velsignelsene som på den måten ble gjort mulige for oss? Kunne Jesus ha lidd mer? Kunne han ha kjøpt rikere velsignelser til oss? Bør det ikke smelte det hardeste hjerte når vi tenker på at han for vår skyld forlot himmelens lykke og herlighet og gikk gjennom fattigdom og hån, grusom trengsel og en fryktelig død? Hadde ikke han ved sin død og oppstandelse åpnet håpets dør for oss, så hadde vi ikke kjent noe annet enn mørkets redsler og fortvilelsens ulykke. Slik som vi er begunstiget og velsignet, kan vi i vår nåværende tilstand ikke fatte hvilke dybder vi er blitt løftet opp fra. Vi kan ikke måle hvor meget dypere våre trengsler ville ha vært og hvor meget større våre smerter ville ha vært dersom ikke Jesus i medlidenhet og kjærlighet hadde omsluttet oss med sin menneskelige arm og løftet oss opp. VM2 90.2

Vi kan glede oss i håpet. Vår talsmann er i den himmelske helligdom, der han går i forbønn for oss. Ved hans fortjeneste har vi tilgivelse og fred. Han døde forat han måtte kunne rense oss fra våre synder, ikle oss sin rettferdighet og gjøre oss skikket for de himmelske omgivelser der vi skal kunne bo i lyset til evig tid. VM2 90.3

Kjære bror, kjære søster, stå Satans anslag imot når han vil fylle ditt sinn med motløshet, mørke og tvil. Fortell ham om Jesu blod som renser fra all synd. Du kan ikke selv redde deg ut fra fristerens makt, men han skjelver og frykter når fortjenesten av dette dyrebare blodet blir fremholdt. Vil du ikke da med takknemlighet ta imot de velsignelser Jesus gir? Vil du ikke ta imot den frelsens kalk han tilbyr, og påkalle Herrens navn? Vis ikke mistro til ham som har kalt deg fra mørket til sitt underfulle lys. Vær ikke et eneste øyeblikk årsak til at den medlidende Frelsers hjerte blir fylt med sorg på grunn av din vantro. Med den dypeste interesse følger han din fremmarsj på himmelveien. Han ser dine alvorlige forsøk. Han legger merke til dine fall og din gjenoppreisning, ditt håp og din frykt, dine kamper og dine seire. VM2 90.4

Skal hele vår religionsøvelse besta utelukkende i å be og ta imot? Skal vi hele tiden bare tenke på vårt behov og aldri på de velsignelser vi tar imot? Skal vi ta imot hans miskunnhet og aldri gi uttrykk for vår takknemlighet til Gud, aldri prise ham for alt det han har gjort for oss? Vi ber slett ikke for meget, men vi er altfor sparsommelige med å takke. Dersom Guds miskunnhet forårsaket mer takksigelse og pris, ville det vise seg langt større kraft i våre bønner. Vi kom til å bli rikere og rikere på Guds kjærlighet, og vi kom til å få mer å prise ham for. Foreta en forandring, du som klager over at Gud ikke hører dine bønner, og la dine påkallelser være blandet med pris. Når du gir akt på hans godhet og miskunnhet, kommer du nok til å finne ut at han legger merke til din trang. VM2 91.1