Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Skal forsørges hos familier

Slike som har Guds kjærlighet, bør lukke opp sine hjerter og sine hjem og ta disse barna til seg. Å la slike foreldreløse barn bli forsørget i store anstalter er ikke det beste. Dersom de ikke har slektninger som klarer å ta seg av dem, bør medlemmene i menighetene våre enten ta disse små opp i sine familier eller finne passende hjem for dem i andre familier. VM2 414.3

Disse barna er i en særlig forstand slike som Kristus gir akt på. Dersom disse blir forsømt, er det mishagelig for ham. Enhver vennlig VM2 414.4

1900 — “Testimonies, VI, side 281-287. handling som er utført mot dem i Jesu navn, betrakter han som om den var gjort mot ham selv. De som på noen måte bedrar dem for de midler de skulle ha, og som ser med likegyldighet på deres trang, kommer til å bli dømt av all jordens dommer. “Skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett. ” “Dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet. ” Luk. 18, 7. 8; Jak. 2, 13. Herren krever av oss at vi “lar hjemløse stakkarer komme i hus”. Es. 58, 7. Kristenheten må skaffe fedre og mødre og hjem for disse fattige barna. Medlidenhet med enken og den farløse, en medlidenhet som kommer til uttrykk ved bønner og tilsvarende handlinger, kommer til å bli husket på av Gud, og en gang skal den få sin lønn. VM2 414.5

Det er et stort og nyttig virkefelt for alle som vil arbeide for Mesteren ved å ha omsorg for disse barna og unge som har mistet foreldrenes årvåkne veiledning og den mildnende innflytelse i et kristelig hjem. Mange av dem har arvet dårlige karaktertrekk, og dersom de blir overlatt til å vokse opp i uvitenhet, kommer de lett i selskap som kan lede dem til last og forbrytelse. Disse barna som ser så lite lovende ut, trenger til å komme i en stilling som er gunstig for en riktig karakterdannelse, slik at de må kunne bli Guds barn. VM2 415.1

Dere som bekjenner dere til å være Guds barn, gjør dere hva dere kan for tålmodig å lære dem som så hardt trenger til det, hvordan de kan komme til Frelseren? Gjør dere deres del som trofaste Kristi tjenere? Blir disse uformede og kanskje dårlig avbalanserte sinn behandlet med den kjærlighet Kristus har vist mot oss? Barnas og de unges sjeler er i dødsfare dersom de blir overlatt til seg selv. De trenger til tålmodig undervisning, kjærlighet og øm kristelig omsorg. VM2 415.2

Selv om det ikke var noen åpenbaring som pekte ut vår plikt, så burde det som vi ser med øynene våre og det vi vet om det selvfølgelige forhold mellom årsak og virkning, spore oss til å redde disse ulykkelige. Dersom medlemmene i menigheten ville gjøre bruk av like megen energi, takt og dyktighet i dette arbeid som i det alminnelige forretningsforhold i livet, og dersom de ville søke visdom fra Gud og alvorlig overveie hvordan man skal få tildannet disse udisiplinerte sinn, ville mange som holder på å gå til grunne, kunne reddes. Dersom foreldre ville føle den omsorg for sine barns frelse som de burde føle, og dersom de ville bære dem fram for nådens trone og leve etter sine bønner i bevisstheten om at Gud ville samarbeide med dem, ville de kunne ha lykke med seg i arbeidet for barna utenfor deres egen familie, særlig for slike som ikke har foreldrenes råd og veiledning. Heren oppfordrer hvert medlem i menigheten til å gjøre sin plikt mot disse foreldreløse barna. VM2 415.3