Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 67—Guds plan med våre sanatorier

Enhver institusjon som blir opprettet av syvendedags-adventistene, skal være for verden det som Josef var i Egypt og det som Daniel og hans medbrødre var i Babylon. Når disse utvalte menn ble tatt til fange, var det for å bringe hedenske folkeslag de velsignelser som kommer til menneskene ved kunnskapen om Gud. De skulle være Jehovas representanter. De skulle aldri inngå kompromiss med avgudsdyrkere. Sin religiøse tro og sitt navn som tilbedere av Israels Gud skulle de nære som en særskilt heder. VM2 380.1

Og dette gjorde de. I medgang og motgang æret de Gud, og Gud æret dem. VM2 380.2

Josef, som ble hentet fra et fangehull, en tjener for fanger, et bytte for utakknemlighet og misunnelse, viste seg å være tro i sin lydighet mot himmelens Gud. Og hele Egypt undret seg over visdommen hos denne mann som Gud opplyste. Farao “satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods, forat han skulle binde hans fyrster etter sin vilje og lære hans eldste visdom”. Sal. 105, 21. 22. Ikke bare for folket i Egypt, men for alle nasjoner som hadde forbindelse med dette mektige rike, åpenbarte Gud seg gjennom Josef. Han ønsket å gjøre ham til en lysbærer for alle folk, og han satte ham nærmest tronen i verdens største kongerike, forat den himmelske glans kunne skinne fjern og nær. Ved sin klokskap og rettvishet, ved sin renhet og menneskekjærlighet i det daglige liv, ved den hengivenhet som han tok seg av folkets interesser med — og dette folk var en slekt som besto av avgudsdyrkere — var Josef en Kristi representant. I sin velgjører, som hele Egypt vendte seg til med takknemlighet og pris, skulle dette hedenske folk og sammen med dem alle tilknyttede nasjoner kunne se sin Skapers og Gjenløsers kjærlighet. VM2 380.3

På samme måten stilte Gud også ved Daniel et lys ved siden av tronen i verdens største rike, forat alle som ville, kunne få opplysning VM2 380.4

1900 — “Testimonies, VI, side 219-228. om den sanne og levende Gud. Ved det babyloniske hoff var det samlet representanter fra alle land, menn med de mest utsøkte talenter, menn som i høyeste grad var utrustet med naturlig begavelse og som eide den høyeste kultur denne verden kunne gi. Men blant dem alle var det ingen som kunne måle seg med de hebraiske fanger. I fysisk kraft og skjønnhet, i forstandsevnenes vitalitet, i litterær utvik-ling og i åndelig styrke og innsikt var de uten like. “Og i enhver sak som krevde visdom og forstand, og som kongen spurte dem om, fant han at de ti ganger overgikk alle de tegnsutleggere og åndemanere som fantes i hele hans rike. ” Dan. 1, 20. På samme tid som Daniel var tro i sine plikter ved kongens hoff, bevarte han sin lydighet mot Gud med en slik troskap at Gud kunne hedre ham som sin budbringer til den babyloniske monark. Gjennom ham ble fremtidens hemmelig-heter utfoldet, og Nebukadnesar selv ble nødt til å anerkjenne Daniels Gud som “gudenes Gud og kongenes Herre” “som åpenbarer hemmeligheter”. Dan. 2, 47. På samme måten skal de institusjonene som Guds folk oppretter i dag, herliggjøre hans navn. Den eneste måten vi kan oppfylle hans forventning på, er at vi representerer sannheten for denne tid. Gud skal kunne sees i de anstalter som syvendedagsadventistene oppretter. Av dem skal sannheten for denne tid fremstilles for verden med overbevisning og kraft. VM2 380.5