Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 57—Lignelsen om det villfarne får

Lignelsen om det fortapte får bør bevares som et motto i enhver familie. Den guddommelige hyrde forlater de 99 og går ut i ørkenen for å søke etter det ene fortapte fåret. Det er kratt, stup og farlige revner i klippene. Hyrden vet at dersom fåret er ute på et av disse steder, må en vennlig hånd hjelpe det ut igjen. Når han hører det breker langt borte, er han villig til å gå gjennom hvilken som helst vanskelighet for å redde det fåret som er tapt. Når han oppdager det som er kommet bort, hilser han det ikke med irettesettelser. Han er bare glad for at han har funnet det i live. Med fast, men mild hånd skiller han det fra tornene og løfter det ut av dynnet. Ømt legger han det på sine skuldrer og bærer det tilbake til folden. Den rene, syndfri Gjenløser bærer det syndige, det urene. VM2 325.1

Han som er Syndebæreren, bærer det tilsølte får. Og så dyrebar er hans byrde at han med glede synger: “Jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet! ” Luk. 15, 6. Hver enkelt av dere bør tenke over at dere på denne måten er blitt båret på Kristi skuldrer. La ingen nære en overlegen, en selvrettferdig, kritisk ånd. For ikke et eneste får ville noen gang ha kommet inn i folden dersom hyrden ikke på en smertefull måte hadde søkt det i ørkenen. Den kjensgjerningen at et får var blitt borte, var nok til å vekke medfølelse hos hyrden og lede ham til å gå i gang med ettersøkingen. VM2 325.2

Dette lille grann av en verden var skueplassen for Guds Sønns menneskevorden og lidelse. Kristus dro ikke ut til en verden som ikke var falt, men han kom til denne verden, som helt igjennom var brennemerket og ødelagt av forbannelsen. Utsiktene var ikke lyse, men i høyeste grad nedslående. Men “han skal ikke bli mødig, og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden”. Es. 42, 4. La oss huske på den store gleden som Hyrden gir uttrykk for når han vinner tilbake det som var tapt. Han kaller naboene sammen og sier: VM2 325.3

1900 — “Testimonies”, VI, side 124-125. “Gled eder med meg, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet. ” Og hele himmelen gjenlyder av gledessang. Faderen selv synger og gleder seg over det som er reddet. Hvilken hellig henrykkelsens glede kommer ikke til uttrykk i denne lignelsen! Denne gleden er det deres forrett å få del i. VM2 325.4

Og dere som har dette forbilde foran dere, samarbeider dere med ham i å søke og frelse det fortapte? Er dere Kristi medarbeidere? Kan dere ikke for hans skyld tåle lidelse, oppofrelse og prøvelse? Det er anledning til å gjøre godt mot de ondes og de villfarnes sjeler. Dersom dere ser noen som i tale eller handling viser at han er skilt fra Gud, da prøv ikke å bebreide ham. Det er ikke deres oppgave å fordømme ham. Kom ham nær og gi ham hjelp. Betrakt Kristi ydmykelse, hans saktmodighet og ydmykhet, og arbeid som om han arbeidet med et hjerte som er fylt av helliget ømhet. “På den tid, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk. Så sier Herren: Det folk som er unnkommet fra sverdet, har funnet nåde i ørkenen. Jeg vil gå og føre Israel til ro. Fra det fjerne har Herren åpenbart seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg; derfor har jeg latt min miskunnhet mot deg vare ved.” Jer. 31, 1-3. VM2 326.1

Forat vi skal kunne arbeide slik som Kristus arbeidet, må vi korsfeste selvet. Det er en smertefull død, men det er liv for sjelen. “For så sier den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.” Es. 57, 15. VM2 326.2