Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 39—Guds nærvær en virkelighet

Kjære bror Q. Det gleder meg at du nå er i .. ., og dersom du fyller din oppgave, vil du være den rette mann på det rette sted. Hold selvet ute av syne. La det ikke trenge inn og skade virksomheten, selv om dette vil være naturlig. Vandre med Gud i ydmykhet. La oss virke for Mesteren med uegennyttig kraft og bevare bevisstheten om Guds stadige nærvær. Tenk på Moses — hvilken utholdenhet og hvilket tålmod preget ikke hans liv! I sitt brev til hebreerne sier Paulus: “Han holdt ut som om han så den usynlige. ” Heb. 11, 27. Det skussmål Paulus på denne måten gir Moses, betyr ikke bare en passiv motstand mot det onde, men en iver i det som er rett. Han hadde alltid Herren for øye, og Herren var alltid ved hans høyre hånd for å hjelpe ham. VM2 217.1

Moses hadde en dyp erkjennelse av Guds personlige nærvær. Han så ikke bare ned gjennom tidene til den tid Kristus skulle bli åpenbart i kjød, men han så Kristus på en særskilt måte ledsage Israels barn på alle deres vandringer. Gud var en virkelighet for ham, en som alltid var nærværende i hans tanker. Når han ble misforstått, når det falt i hans lodd å møte farer og å gjennomgå hån for Kristi skyld, tålte han det uten å gjengjelde ondt med ondt. Moses trodde på Gud som en han behøvde og som en som ville hjelpe ham fordi han trengte hjelp. Gud var for ham en nærværende hjelp. VM2 217.2

En stor del av den tro som vi ser, er bare et navn. Den virkelige, fortrøstningsfulle og vedholdende tro er en sjeldenhet. Moses opplevde i sin egen erfaring at det løfte ble oppfylt, at Gud vil lønne dem som søker ham flittig. Han så fram til lønnen. Her er et annet punkt i forbindelse med troen som vi ønsker å legge vekt på. Gud vil lønne det menneske som viser tro og lydighet. Hvis denne tro blir innført i livets erfaring, vil den sette enhver som frykter og elsker Gud, i stand til å holde ut i prøvelsene. Moses var full av tillit til Gud fordi han hadde en tilegnende tro. Han trengte hjelp, han ba om den, grep den i tro og flettet inn i sin erfaring den tillit at Gud hadde omsorg for ham. H an trodde at Gud hersket særskilt over hans liv. Han så og anerkjente Gud i enhver enkelthet i sitt liv og følte a t den Altseende som veier motiver og prøver hjerter, holdt sitt øye over ham. Han sa hen til Gud og forlot seg på styrke fra ham til å bære ham ubesmittet gjennom fristelse i enhver skikkelse. Han visste at h an hadde fått en særskilt oppgave, og han ønsket så vidt mulig at denne oppgaven helt igjennom måtte lykkes. Men han visste også at han ikke kunne gjøre dette uten guddommelig hjelp, for han hadde et fordervet folk å arbeide med. Guds nærvær v a r nok til å bringe ham gjennom alle de mest prøvende situasjoner et menneske kan bli stilt i. VM2 217.3