Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Innånd himmelens atmosfære

Gud kaller på sitt folk forat de skal våkne opp og komme ut av den isnende, kalde atmosfæren som de har levd i, og å ryste av seg de inntrykk og forestillinger som har gjort at kjærlighetens impulser har frosset og er blitt holdt i egoistisk uvirksomhet. Han byr dem å stige opp fra det lave, jordiske nivå og innånde himmelens klare og solrike atmosfære. VM2 202.4

Våre sammenkomster til gudstjeneste burde være hellige, dyrebare stunder. Bønnemøter er ikke et sted hvor brødrene skal klandre og fordømme hverandre, eller hvor det skal råde uvennlige følelser og bli talt harde ord. Kristus blir drevet bort fra forsamlingen hvor denne ånd blir lagt for dagen, og Satan kommer inn og overtar ledelsen. Ikke noe som smaker av ukristen, ukjærlig ånd bør tillates å få innpass. For kommer vi ikke sammen for å søke barmhjertighet og tilgivelse hos Herren? Og Frelseren har tydelig sagt: “Med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.” Matt. 7, 1. 2. Hvem kan stå fram for Gud og påberope seg en feilfri karakter, et ulastelig liv? Og hvordan tør da noen kritisere og fordømme sine brødre? De som bare ved Kristi fortjeneste selv kan ha håp om frelse, og som må søke tilgivelse i kraft av hans blod, står under den strengeste forpliktelse til å vise kjærlighet, medynk og forsonlighet overfor sine medsyndere. VM2 203.1

Brødre, dersom dere ikke lærer dere opp til å ha aktelse for det sted der gudstjenesten blir holdt, vil dere ikke kunne få noen velsignelse fra Gud. Kan hende dere kan yte ham en formell tilbedelse, men det vil ikke være noen åndelig gudstjeneste. “Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” Matt. 18, 20. Alle bør føle at de er for Guds ansikt, og istedenfor å oppholde seg ved andres feil og villfarelse bør de nøye ransake sine egne hjerter. Har dere noen bekjennelser som gjelder deres egne synder, så gjør deres plikt, og overlat til andre det som gjelder dem. VM2 203.2

Hvis dere gir etter for deres uforsonlige karakter og legger en hard og ufølsom ånd for dagen, støter dere bort dem som dere skulle vinne. Den hardhet dere viser, ødelegger lysten hos dem til å samles, og det ender gjerne med at de blir drevet bort fra sannheten. Dere bør forstå at dere selv er under Guds irettesettelse. Når dere dømmer andre, blir dere selv dømt av Herren. Det hviler en plikt på dere til å bekjenne deres egen ukristelige oppførsel. Måtte Herren virke på de enkelte menighetsmedlemmers hjerter slik at hans forvandlende nåde kan bli åpenbart i livet og i karakteren! Når dere da kommer sammen, blir det ikke for å kritisere hverandre, men for å tale om Jesus og hans kjærlighet. VM2 203.3

Møtene våre bør gjøres meget interessante. De bør være gjennomtrengt av selve himmelens atmosfære. La det ikke bli holdt lange, tørre taler og formelle bønner bare for å få tiden til å gå. Alle bør være beredt til å gjøre sin del med punktlighet, og når denne plikt er fullført, bør en avslutte møtet. På den måten vil interessen bli holdt levende helt til det siste. Dette er å vise Gud en velbehagelig tilbedelse. Hans tjeneste bør være interessant og tiltalende og bør ikke tillates å utarte til en tørr form. Vi må leve for Kristus hvert øyeblikk, hver time, hver dag. Da vil Kristus bo i oss. Og når vi kommer sammen, vil hans kjærlighet være i våre hjerter og velle ut som en kilde i ørkenen til opplivelse for alle og gjøre dem som holder på å omkomme, ivrige etter å drikke av livsens vann. VM2 203.4

Vi skal ikke stole på at to eller tre medlemmer gjør alt arbeidet for hele menigheten. Hver enkelt av oss må ha en sterk, virksom tro og fremme den oppgaven Gud har lagt på oss. Med sterk og levende interesse bør vi spørre Gud: “Hva vil du jeg skal gjøre? Hvordan skal jeg utføre mitt arbeid for tid og evighet?” Vi må hver enkelt av oss bruke alle våre evner til å søke etter sannheten og gjøre bruk av ethvert overkommelig middel som kan være oss til hjelp når vi flittig gransker Skriften under bønn til Gud, og så må vi helliges ved sannheten, forat vi må kunne frelse andre. VM2 204.1