Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Medfølende bestrebelser for de villfarne

Blant oss som et samfunn har det rådet en mangel på dyp, alvorlig og inderlig medfølelse og kjærlighet overfor dem som er blitt fristet og har fart vill. Mange har vist kulde og syndig forsømmelse, noe som Kristus betegner som å gå forbi på den andre siden av veien, holde seg så langt borte som mulig fra dem som mest trenger hjelp. Den nyomvendte har ofte store kamper å kjempe med inngrodde vaner eller med fristelse i en eller annen særskilt form. Ved å bli beseiret av en eller annen overveldende lidenskap eller tilbøyelighet gjør han seg skyldig i uforsiktighet eller virkelig urett. Da kreves det energi, takt og visdom fra hans brødres side forat han må kunne vinne tilbake sin åndelige helse. I slike tilfelle er Guds Ords undervisning på sin plass: “Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet!” Gal. 6, 1. “Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag.” Rom. 15, 1. Men hvor lite av Kristi medlidende ømhet som blir åpenbart av dem som be-kjenner seg til å følge ham! Når noen gjør noe galt, føler andre seg altfor ofte berettiget til å få saken til å se så ille ut som mulig. De som kanskje er skyldige i fullt så store synder i andre henseender, behandler sin bror med grusom hardhet. Feil som er begått i uvitenhet, ubetenksomhet eller svakhet, blir forstørret til forsettlig, overlagt synd. Når de ser sjeler som farer vill, er det noen som folder sine hender og sier: “Ja, var det ikke det jeg sa! Jeg visste så godt at man ikke kunne stole på ham.” På den måten stiller de seg i Satans sted og gleder seg i ånden over at deres onde mistanke har vist seg å være riktig. VM2 200.2

Vi må være forberedt på å møte store ufullkommenheter hos dem som er unge og uerfarne, og å bære over med dem. Kristus har pålagt oss å hjelpe slike til rette med saktmodighets ånd, og han holder oss ansvarlige hvis vi følger en fremgangsmåte som får dem til å bli motløse og leder dem til fortvilelse og ruin. Dersom vi ikke daglig oppelsker kjærlighetens dyrebare plante, er det fare for at vi blir smålige, ufølsomme, forblindede og kritiske, fordi vi mener om oss selv at vi er rettferdige, mens vi langt fra nyter Guds anerkjennelse. Noen er uhøflige, frastøtende og barske. De ligner nøttestikkere. De stikker hver gang noen rører ved dem. Slike mennesker gjør uberegnelig skade fordi de fremstiller vår kjærlige Frelser i et feilaktig lys. VM2 201.1

Vi må komme opp på et høyere nivå, ellers er vi uverdige til å bære kristennavnet. Vi må oppelske den ånd som drev Kristus da han arbeidet for å frelse dem som feilet. Han elsker dem like høyt som han elsker oss. De er likså skikket til å bli hans nådes troféer og arvinger til hans rike. Men de er utsatt for snarer som en listig fiende legger ut. De er utsatt for fare og besmittelse og for den visse ødeleggelse, hvis det ikke var for Kristi frelsende nåde. Dersom vi så denne sak i det rette lys, ville vår nidkjærhet bli vekt, og våre alvorlige, selvoppofrende bestrebelser mangfoldiggjort slik at vi kunne komme nær til dem som trenger vår hjelp, våre bønner, vår sympati og vår kjærlighet. VM2 201.2