EVANGELIETS TJENERE

Forbønn for de syke

Det som evangeliet i selve hovedsaken går ut på, er gjen-oppretting, og Frelseren ønsker at hans tjenere skal oppfordre de syke, de håpløse og de plagede til å gripe hans styrke. Guds tjenere er de rør hvorigjennom hans nåde flyter, og gjennom dem ønsker han å gjøre bruk av sin helbredende kraft. Det er deres gjerning å bære de syke og de lidende til Frelseren på troens armer. De bør leve ham så nær og åpenbare virkningen av hans sannhet så klart i sitt liv at han kan gjøre dem til velsignelse for dem som behøver legemlig så vel som åndelig lægedom. ET 158.1

Det er vår forrett å be med de syke og å hjelpe dem til å gripe fatt i troens kjede. Guds engler er meget nær hos dem som således tjener lidende mennesker. Det gudhengivne Kristi sendebud som, når de syke henvender seg til ham, søker å knytte deres tanker til guddommelige virkeligheter, utfører en gjerning som vil bestå i all evighet. Og når han nærmer seg den syke med et trøstefullt håp som er oppnådd ved troen på Kristus og ved tilegnelsen av de guddommelige løfter, blir hans egen erfaring stadig rikere og rikere på åndelig styrke. ET 158.2

Mangen besværet sjel, som lider legemlige følger av lang-varig overtredelse, roper med våknet samvittighet: “Herre, vær meg synder nådig; gjør meg til ditt barn!” Da er det at predikanten, sterk i troen, bør være rede til å kunne fortelle den lidende at det er håp for den botferdige, og at i Jesus kan enhver som lengter etter å få hjelp og å bli tatt imot, finne befrielse og fred. Den som i saktmodighet og kjærlighet således bringer evangeliet til den plagede sjel som i så høy grad behøver dets budskap om håp, er et talerør for Ham som ga seg selv for menneskene. Når han taler tjenlige ord som bringer hjelp, og når han oppsender bønn for den som ligger på smertens leie, så vil Jesus gjøre den virkningsfull. Gud taler gjennom menneskelige lepper. Hjertet blir påvirket. Det menneskelige bringes i berøring med det guddommelige. ET 158.3

Predikanten bør av erfaring forstå at Kristi nådes lindrende kraft bringer helse og fred og en fylde av glede. Han bør kjenne Kristus som den som har innbudt de trette og de betyngede til å komme til ham og finne hvile. La ham aldri glemme at Frelserens kjærlige nærvær alltid omgir ethvert menneskelig redskap som er beskikket av Gud til å meddele åndelig velsignelse. Erindringen om dette vil gjøre hans tro levende og hans bønner alvorlige. ET 158.4

Til dem som henvender seg til ham om hjelp, vil han da kunne meddele Guds sannhets helsebringende kraft. Han kan tale om de helbredelseshandlinger som Kristus utførte, og lede de sykes tanker hen til Ham som Den store lægen, han som er lys og liv så vel som trøst og fred. Han kan fortelle dem at de behøver ikke å fortvile, at Frelseren elsker dem, og at hvis de overgir seg til ham, vil de erfare hans kjærlighet, hans nåde og hans oppholdende kraft. La ham tilskynde dem til å hvile på Guds løfter i bevisstheten om at han som ga disse løfter, er vår beste og mest trofaste venn. Når han søker å vende deres hu til himmelen, vil han finne at tanken om den ømme medlidenhet hos Ham som vet nøyaktig hvordan den lægende balsam skal brukes, vil skaffe de syke en kjensle av hvile og ro. ET 159.1

Den guddommelige lægen er til stede i sykeværelset; han hører hvert ord i de bønner som oppsendes til ham i den sanne troens enfoldighet. Hans disipler i dag skal be for de syke like visst som disiplene fordum gjorde. Og helbredelser vil skje; for “troens bønn skal hjelpe den syke”. Jak. 5, 15. ET 159.2

* * * * *

I Guds Ord finner vi undervisning angående særskilt bønn om helbredelse for de syke. Men det å framlegge slik bønn er en overmåte høytidelig handling som man ikke bør foreta uten etter omhyggelig overveielse. Det som i mange tilfelle hvor det blir bedt om helbredelse for syke, kalles tro, er intet mindre enn formastelighet. ET 159.3

Mange mennesker påfører seg selv sykdom ved å følge sine egne lyster. De har ikke levd i samsvar med naturens lov eller strengt fulgt prinsippene for renhet. Andre har tilsidesatt sunnhetslovene i sine vaner med hensyn til spise og drikke, klesdrakt eller arbeid. Ofte er det en eller annen last som er årsaken til sjelelig eller legemlig svekkelse. Dersom disse mennesker gjenvant heisens velsignelse, så ville mange av dem fortsette i den samme ubekymrede overtredelse av Guds naturlige og åndelige lover ut fra det resonnement at dersom Gud helbreder dem som svar på bønn, så har de frihet til å bli ved med sine usunne vaner og utøylet å føye en fordervet appetitt. Dersom Gud gjorde et under ved å gjengi disse mennesker helsen, ville han oppmuntre til synd. ET 159.4

Det er spilt arbeid å lære folk å se hen til Gud som en læge for deres skrøpeligheter dersom de ikke også lærer å avlegge usunne vaner. For å kunne få hans velsignelse som svar på bønn må de høre opp med å gjøre det onde og lære å gjøre det gode. Deres omgivelser må være sanitære, deres livsvaner riktige. De må leve i samsvar med Guds lov, både den naturlige og den åndelige. ET 160.1