EVANGELIETS TJENERE

Personlig tjeneste

Mange predikanters virke består for meget av preken og for lite av arbeid for den enkelte. Det trenges til mer personlig arbeid for sjeler. I kristelig medfølelse bør predikanten komme i nær forbindelse med menneskene enkeltvis og vekke deres interesse for det evige livs store anliggender. Deres hjerter er kanskje like hårde som den faste allfarvei, og det kan se fåfengt ut å tale til dem om Frelseren; men selv om logikk muligens ikke innvirker på dem og argumenter ikke formår å bringe dem overbevisning, så kan Kristi kjærlighet, når den legges for dagen ved personlig tjeneste, bløtgjøre hjertet, slik at sannhetens sæd kan slå røtter. ET 134.1

Evangelisk tjeneste betyr langt mer enn bare å preke; den betyr alvorlig personlig arbeid. Menigheten på jorden er sammensatt av feilende menn og kvinner, som behøver tålmodig, omhyggelig arbeid forat de kan bli utdannet og opplært til å virke på en tilfredsstillende måte her i livet og i det tilkommende liv bli kronet med ære og uforgjengelighet. Det er behov for hyrder — trofaste hyrder — som ikke vil smigre Guds folk og heller ikke behandle dem hårdt, men som vil mette dem med livets brød — menn som i sitt liv daglig kjenner Den Hellige Ånds kraft til omvendelse, og som nærer en sterk, uegennyttig kjærlighet til dem som de virker for. ET 134.2

Det er en taktfull gjerning for underhyrden å utføre når det blir hans lodd å møte fiendskap, bitterhet, misunnelse og avind i menigheten, og det vil være nødvendig at han arbeider i Kristi ånd for å ordne forholdene. Både i sin virksomhet på talerstolen og ved personlig arbeid må predikanten advare med troskap, refse synd og rette på det som er vrangt. Det egensindige hjerte vil kanskje ta budskapet ille opp, og Guds tjener kan bli misforstått og kritisert. La ham da huske at “den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Men rettferdighets frukt sås i fred for dem som holder fred”. Jak. 3, 17. 18. ET 134.3

Den gjerning en evangeliets tjener har å utføre, er “å opplyse alle om hvorledes husholdningen er med den hemme-lighet som har vært skjult fra evige tider i Gud”. Ef. 3, 9. Hvis den som opptar denne gjerningen, velger den del som koster minst selvoppofrelse, idet han nøyes med å preke, og overlater det personlige arbeid til andre, så vil hans virksomhet ikke være antagelig for Gud. Sjeler for hvem Kristus døde, går fortapt som følge av mangel på vel gjennomført personlig arbeid, og den som etter å ha begynt i prekegjerningen er uvillig til å utføre det personlige arbeid som omsorg for hjorden krever, har tatt feil av sitt kall. ET 134.4

Predikanten må være rede i tide og i utide, ferdig til å gripe og utnytte enhver anledning til å fremme Guds verk. Å være “rede i tide” er å være våken overfor de privilegier som stedet og timen for gudstjeneste byr, og overfor stunder da mennesker samtaler om religiøse emner. Å holde på “i utide” er å være ferdig til når som helst — ved arnen, ute på marken, ved veikanten, på torget — på en passende måte å lede menneskenes tanker hen til de store bibelske emner og til med mildhet og inderlighet å vise dem Guds krav. Mange, mange slike anledninger får lov til å gå ubenyttet forbi fordi man er overbevist om at det er i utide. Men hvem vet hvilken virkning en forstandig henvendelse til samvittigheten kunne få? Det står skrevet: “Så din sæd om morgenen, og la ikke din hånd hvile når det lir mot aftenen; for du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode.” Pred. 11, 6. Den som sår sannhetens sæd, går kanskje med et betynget hjerte, og undertiden kan hans anstrengelser synes å være fruktesløse. Men dersom han er trofast, skal han få se frukt av sitt arbeid; for Guds Ord sier: “De går gråtende og bærer den sæd de strør ut; de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.” Sal. 126, 6. ET 135.1