EVANGELIETS TJENERE

Esaias’ oppdrag

Da Gud var i begrep med å ville sende Esaias ut med et budskap til sitt folk, ga han først profeten lov til i et syn å se inn i Det aller-helligste i helligdommen. Dørtresklene og det indre forheng i tempelet syntes plutselig å bli løftet opp eller trukket til side, og han fikk ov til å skue innenfor og se Det aller-helligste, hvor ikke engang profeten måtte sette sine føtter. Det viste seg for ham et syn hvori han så Jehova sitte på en høy, høy trone, mens slepet av hans kåpe oppfylte tempelet. Rundt om tronen var det serafer sorn voktere omkring den store Kongen, og de ga gjenskinn av den herlighet som de var omgitt av. Den dype klang av deres lovsanger til Her-rens pris fikk dørtresklenes poster til å beve som av et jordskjelv. Med lepper som var ubesmittet av synd, istemte disse englene Guds pris. “Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud,” ropte de, “all jorden er full av hans herlighet.” Se Es. 6, 1-8. ET 14.4

Når serafene omkring tronen skuer Guds herlighet, blir de så fylt med hellig ærefrykt at de ikke et øyeblikk henfaller til selvbeundring. Deres lov og pris gjelder hærskarenes Herre. Når de ser inn i framtiden da hele jorden skal fylles med hans herlighet, gjenlyder seierssangen fra den ene til den andre med melodiske toner: “Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud!” De kjenner seg fullstendig tilfreds med å ære Gud; når de befinner seg i hans nærhet og kan nyte hans bifallende smil, ønsker de seg ikke noe mer. Ved å bære hans bilde, fullbyrde hans befaling og tilbe ham har de oppnådd sine ønskers høyeste mål. ET 15.1

Mens profeten hørte på, ble Herrens herlighet, makt og majestet framstilt for ham i et syn, og i lyset av denne åpenbaring trådte hans egen indre besmittelse fram for ham med en forferdende tydelighet. Selv hans ord forekom ham å være urene. Dypt ydmyket utbrøt han: “Ve meg! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, ... og mine øyne har sett Kongen, Herren, hærskarenes Gud.” ET 15.2

Profetens ydmykelse var ekte. Da motsetningen mellom mennesket og den guddommelige karakter ble klar for ham, kjente han seg aldeles udyktig og uverdig. Hvordan skulle han kunne tale til folket om Herrens hellige krav ? ET 15.3

“Da,” skriver han, “fløy en av serafene bort til meg med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.” ET 15.4

Da hørte Esaias Herrens røst, som sa: “Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss ?” Styrket ved tanken om den guddommelige berøring svarte profeten: “Her er jeg, send meg!” ET 15.5

Når Guds tjenere i tro skuer inn i Det aller-helligste og ser vår store Yppersteprests gjerning i den himmelske helligdom, skjønner de at de er mennesker med urene lepper, mennesker hvis tunger ofte har talt forfengelig. De har god grunn til å fortvile når de ser sin egen uverdighet i motsetning til Kristi fullkommenhet. Med et hjerte som er sønderknust fordi de kjenner seg aldeles uverdige og uskikket til sin store gjerning, roper de: “Jeg er fortapt!” Men dersom de, i likhet med Esaias, ydmyker sine hjerter for Gud, så vil den gjerning som ble utført for profeten, bli utført for dem. Deres lepper vil bli berørt med en gloende sten fra alteret, og i forståelse av Guds storhet og makt og av hans villighet til å hjelpe dem vil de tape seg selv av syne. De vil innse hvilken hellig gjerning som er dem betrodd, og ledes til å avsky alt som ville få dem til å vanære ham som har sendt dem ut med sitt budskap. ET 15.6

Den gloende sten er et symbol på rensning, og den er også en framstilling av kraften i Guds sanne tjeneres arbeid. Til dem som hengir seg så helt til Herren at han kan røre ved deres lepper, lyder ordet: Gå ut i høsten! Jeg vil samarbeide med dere. ET 16.1

Den predikant som har fått en slik forberedelse, vil bli en kraft til det gode her i verden. Hans ord vil være riktige ord, rene og sannferdige, fulle av medlidenhet og kjærlighet; hans handlinger vil være riktige handlinger, en hjelp og en velsignelse for de svake. Kristus vil alltid være hos ham og beherske tanke, ord og handling. Han har forpliktet seg til å seire over stolthet, begjærlighet og egoisme. Idet han søker å oppfylle denne forpliktelse, vinner han åndelig styrke. Ved daglig samfunn med Gud blir han mektig i kjennskap til Skriften. Hans fellesskap er med Faderen og Sønnen, og idet han stadig lyder Guds vilje, blir han daglig bedre skikket til å tale ord som vil kunne lede villfarende sjeler til Kristi fåresti. ET 16.2