EVANGELIETS TJENERE
Høflighetens nådegave
De som arbeider for Kristus, må være rettskafne og pålitelige, klippefaste i sine prinsipper og på samme tid vennlige og høflige. Høflighet er en av Åndens dyder. Å påvirke det menneskelige sinn er den største gjerning som mennesker noensinne har fått, og de som ønsker å vinne adgang til hjerter, må gi akt på formaningen om å være “barmhjertige, ydmyke”. 1 Pet. 3, 8.* Kjærlighet vil gjøre det som argumenter ikke formår å utrette. Men et øyeblikks grettenhet, et eneste barskt svar, en mangel på kristelig høflighet og forekommenhet i en eller annen ubetydelig sak kan føre til tap både av venner og innflytelse. ET 87.1
Hva Kristus var her på jorden, bør Kristi arbeidere strebe etter å være. Han er vårt eksempel, ikke bare i sin uplettede renhet, men i sin tålmodighet, sin mildhet og sitt vinnende vesen. Hans liv er et bilde på sann høflighet. Han hadde alltid et vennlig blikk og et trøstende ord til de trengende og de nedtrykte. Hans nærvær brakte en renere atmosfære inn i hjemmet. Hans liv var som en virkende surdeig blant samfunnets elementer. Ren og ubesmittet vandret han omkring mellom de tankeløse, de uskikkelige, de uhøflige, blant uredelige tollere, urettferdige samaritanere, hedenske soldater, uvørne bønder og den blandede hop. Han talte et medfølende ord her og et ord der. Når han så mennesker som var trette, og som var nødt til å bære tunge byrder, hjalp han dem med byrdene og gjentok for dem de lærdommer om Guds kjærlighet, barmhjertighet og godhet som naturen hadde lært ham. De ringeste og minst lovende søkte han å bringe håp, idet han framholdt for dem forsikringen om at de kunne oppnå en karakter som ville gjøre det åpenbart at de var Guds barn. ET 87.2
Jesu religion mildner alt som er hårdt og grovt i ens vesen, utjevner det som er kantet og skarpt i ens manérer. Den gjør ens ord milde og ens opptreden vinnende. La oss lære av Kristus å forene en opphøyd sans for renhet og rettskaffenhet med et lyst sinnelag. En vennlig, høflig kristen er det mektigste argument som kan legges fram til fordel for kristendommen. Vennlige ord er som dogg og stille regnskurer for sjelen. Skriften sier om Kristus at livsalighet var utgytt på hans lepper forat han skulle kunne “kvege den trette med mitt ord”. [Se Sal. 45, 3;] Es. 50, 4. Og Herren sier til oss: “Deres tale være alltid tekkelig,” “så den kan være til gagn for dem som hører på”. Kol. 4, 6; Ef. 4, 29. ET 87.3
Noen som dere kommer i berøring med, er kanskje rå og uhøflige, men la ikke dette lede dere til å være mindre høflige. Den som ønsker å bevare sin egen selvaktelse, må passe på at han ikke uten nødvendighet sårer andres selvaktelse. Denne regel bør man med hellig omhu følge overfor de sløveste og de mest feilende. Hva Gud har til hensikt å gjøre med disse tilsynelatende så lite lovende, vet dere ikke. Han har i fortiden brukt mennesker som ikke var mer lovende eller tiltalende, til å gjøre en stor gjerning for ham. Hans Ånd, som virker på hjertet, har vakt enhver evne til kraftig virksomhet. I disse rå, utilhogne stener så Herren dyrebart materiale som ville bestå prøven i storm, hete og trykk. Gud ser ikke som mennesker ser; han dømmer ikke etter det som er for øynene, men ransaker hjertet og dømmer rettferdig. ET 88.1
Herren Jesus krever at vi skal anerkjenne hvert menneskes rettigheter. Menneskenes sosiale rettigheter og deres rettigheter som kristne skal tas i betraktning. Alle skal behandles med finfølelse og ømhet som Guds sønner og døtre. ET 88.2
Kristendommen vil gjøre et menneske til en “gentleman”. Kristus var høflig endog mot sine forfølgere, og hans disipler vil åpenbare den samme ånd. Betrakt Paulus da han ble framstilt for øvrigheten. Hans tale til Agrippa er et eksempel på sann høflighet og overbevisende veltalenhet. Evangeliet ansporer ikke til den formelle belevenhet som er alminnelig i verden, men til den høflighet som har sitt utspring i et virkelig godt hjertelag. ET 88.3
Den omhyggeligste hensyntagen til det utvortes sømmelige er ikke nok til å utelukke all pirrelighet, streng dom og upassende tale. Sann dannelse vil aldri vise seg så lenge selvet betraktes som det høyeste. Kjærligheten må bo i hjertet. Kilden til en helt igjennom alvorlig kristens handlinger er den dype kjærlighet som han nærer i sitt hjerte til Herren. Gjennom røttene av hans kjærlighet til Kristus utspringer en uegennyttig interesse for brødrene. Kjærligheten gir hans oppførsel et preg av ynde, sømmelighet og tekkelighet. Den oppyser ansiktet og gjør stemmen mild; den foredler og høyner hele hans vesen. ET 88.4